film

reviews











 

Minority Report (2002)

Regi:
Steven Spielberg
PRODUKSJONSLAND
USA
GENRE
Science Fiction/Thriller
NORSK TITTEL
Minority Report
SPILLETID
145 minutter
Manus:
Scott Frank
Basert på en novelle av:
Philip K. Dick


Cast inkluderer:

Karakter Skuespiller Vurdering
Detective John Anderton Tom Cruise ½
Detective Danny Witwer Colin Farrell
Agatha Samantha Morton ½
Director Lamar Burgess Max von Sydow
Dr. Iris Hineman Lois Smith ½
Dr. Solomon Peter Stormare ½

 

Handling/Kritikk

Både teknisk og kreativt, er Steven Spielberg en av de beste filmskaperne de siste tretti årene. Hans arv er unik, særlig når det gjelder kassasuksesser. Arbeidsraten hans er også særs imponerende, og filmene hans når alltid ut til et stort publikum fordi Spielberg er opptatt av (og i stand til å formidle) gode historier kombinert med interessant tematikk. Allikevel er en rekke av filmene hans skuffende, fordi han tidvis gjør en avgjørende feil; ukritisk fokus på det sentimentale, og for stor grad av glorifisering av enkelte grupper eller rollefigurer. Vi så det i AI, vi så det i Amistad, vi så det i Empire Of the Sun, og vi så det til og med i E.T. Men fra tid til annen gjør Spielberg en film som er langt mer nøkternt interessant, og langt mer tematisk drøftende. Close Encounters of the Third Kind og debutfilmen Duel er kroneksemplene. Med Minority Report er han i nærheten av noe lignende.

For er det noe Spielberg er mester på, er det å lage udrøftede og interessante problemstillinger. Minority Report innehar flere av disse - både på moralsk plan og på humant plan. En god forteller har han alltid vært, og Minority Report er engasjerende og usedvanlig interessant fra første bilde. Samtidig er den foruten den selvforherligende tonen enkelte av Spielbergs filmer tidvis lirer av seg, og da begynner vi å snakke god film. Klassisk god film faktisk, for til tross for at også Spielberg benytter seg av moderne spesialeffekter, gjemmer han ikke historien sin bak disse, men lar effektene være et hjelpemiddel snarere enn et blikkfang.

Tidvis er Minority Report intet mindre enn filmhistorisk hengiven, med små referanser til en rekke klassikere, og - ikke minst - en iboende ånd som minner om en blanding av Metropolis og A Clockwork Orange. Som mysteriefilm er Minority Report progessivt avdekkende, om enn noe dvelende, og som politisk og moralsk diskusjon er den utmerket. Når man makter å foreslå og innovere samtidig som man makter å være kritisk til det hele, er man på rett spor. Spielbergs drøfting om hvorvidt det er rett å pågripe en kommende forbryter før forbrytelsen faktisk har funnet sted, blir glimrende skildret i en scene hvor Cruise-karakteren gir Farrell-karakteren et dilemma med en fallende kule. Og det er her Spielberg gjør et aldri så lite genistrek. For Farrell-karakteren, som tilsynelatende er den eneste som ser det moralske dilemma, er også den rollefiguren som tilsynelatende har minst rent mel i posen. Og dermed slites tilskueren mellom rett og galt på flere nivåer samtidig. Effekten er uforbeholden.

Det evige problemet for en fremtidshistorie er å nøste opp tråder og forsikre sin plausibilitet. Når historien i tillegg inkluderer et mysterium, vil både manusforfatter og regissør ha hendene fulle mot slutten. Kunsten er å se til at tilskueren ikke har like stor problemer med å kunne følge utviklingen og aksepterer konklusjonene. Spielbergs løsning er (som ofte) å bruke godt med tid. Og til tross for at dette lett kan virke lite overbevisende, er den - i dette tilfellet - velpoengtert og plausibel. Som en klassisk 'whodunit', er ikke Minority Report spesielt oppfinnsom, men oppnøstingen og vinklingen er god (ikke ulik Christopher Nolans Memento). Og til tross for at enkelte ting blir snodige om de grubles for mye på, må man si at avslutningen er vellykket om enn ikke briljant.

Etter 20 år som megastjerne, nyter Tom Cruise for tiden sin karrieretopp, og her er han en så klassisk 'leading man' som noen. Uten å være dramatisk eksepsjonell, og uten å være like sprudlende som han var i Vanilla Sky, står han frem som en drivkraft gjennom hele filmen, og er dyktig i ikke spesielt velskrevne sentimentale scener. Ved hans side finnes Max von Sydow, hvis mystiske vesen kan brukes til så mangt, men som her ikke er like overbevisende som i sine beste stunder (Needful Things, The Exorcist).

Det er en ny måte å fortelle filmhistorier på i Hollywood for tiden, og Minority Report føyer seg inn i rekken av filmer som har som mål å tilsløre sitt mysterium, for deretter å avdekke det bit for bit slik det skulle passe. The Game, Fight Club, Memento og Vanilla Sky er alle gode eksempler.  Historiene og mysteriene trenger ikke nødvendigvis å være bedre av denne grunn, men effekten blir interessant, om enn noe vanskelig å nøste opp. Minority Report fungerer vel så godt som disse filmene på dette punkt, og er i tillegg teknisk finpusset, fortellermessig dynamisk og tematisk uhyre interessant. Og når så Spielberg legger vekk noe av den oversentimentale touchen sin, får han det til å fungere, til tross for at mysteriet som utspiller seg kanskje ikke er så mystisk allikevel.

Copyright © 10.9.2002 Fredrik Gunerius Fevang