|
|
Nick of Time (1995)
Revisoren Gene Watson ankommer togstasjonen i Los Angeles sammen med sin datter, og snart etter blir han ført bort av to mystiske personer. Vel inne i deres bil får Gene greie på deres avtaleforslag: Drep byens guvernør innen halvannen time, ellers får du aldri se din datter igjen...
John Badham, tilhenger av klassisk fortellende film på den mest amerikanske måten, har med Nick of Time laget en engasjerende, høy-frekvens thriller som setter klare og enkle krav og lykkes med disse. Badham skaper en sympatisk hovedperson i Johnny Depps karakter. Depp behøver nesten ikke spille, bare han bidrar med sin tilstedeværelse. I motsatt hjørne står Christopher Walken i en rolle han gjør nærmest ut fra rutine, og som funker. Karaktergalleriet etableres, og ingen tid kastes bort da vi hopper inn in medias res i åpningsscenen. Herfra og ut benytter Badham klassiske Hollywood-virkemidler til det ytterste: Hovedpersonen har utseende og er empatisk. Klippingen er usynlig og spenningsintensiverende. Suspense utforskes til det ytterste. Hovedpersonen bygger opp psykologi til å ta saken i egne hender. Informasjonsbredden øker gradvis til den nærmer seg allvitende. Og endelig, en åpenbar dog prikkfri lukket slutt. Nick of Time
er en eneste lang bruk av deadline, og det mest imponerende er hvordan
Badham lar story-tiden være identisk med screen-tiden. Badham hopper
inn og gir tilskueren 90 minutter i Gene Watsons liv. Denne halvannen
timen er merkelig hendelsesrik, men jeg svelger det hele og sitter svett
og fornøyd tilbake mens jeg funderer over kontrasten til den tre timer
lange Liv Ullmann-filmen jeg så i går.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||