Saturday Night Fever (1977)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Tony Manero	John Travolta	½
Stephanie	Karen Lynn Gorney	½
Bobby C.	Barry Miller	½
Joey	Joseph Call	½
Double J	Paul Pape	½
Annette	Donna Pescow	½

Handling/Kritikk

Etter småroller i grøsserne The Devil’s Chain (1975) og Carrie (1976) mottok John Travolta en Oscar-nominasjon for tolkningen av Tony Manero i Saturday Night Fever. Ikke bare er Travolta karismatisk og svært talentfull på dansegulvet, men han viser seg også som en god dramatisk skuespiller. Det største problemet for Saturday Night Fever er at han uheldigvis ikke har like gode folk rundt seg. Karen Lynn Gorney er åpenbart med grunnet danseevnene og sliter voldsomt i de scenene Bee Gees har tatt en velfortjent kaffepause.

Temaet i Saturday Night Fever er et tema som hyppig er blitt benyttet på film siden ungdommen "oppsto" på 60-tallet. Easy Rider (1969) og West Side Story (1961) er tidlige filmer som debatterer ungdommen som en problematisk tid. Disse filmene er gjerne lagt til et relativt fattig miljø - noe som også gjelder for Saturday Night Fever.

Badham prøver aldri med Saturday Night Fever å lage en komplisert film, vanskelig tilgjengelig for tilskueren. Det han ønsker, er i hovedsak å skildre Tonys ambivalens til familie, arbeid og kamerater. Det gjøres tydelig at det er bare på dansegulvet han er sikker på seg selv.

Kontrasten mellom Tonys og hans nye dansepartners liv fører etter hvert til at førstnevnte føler at han ikke passer inn i familien eller blant kameratene. Samtidig har han vansker med å helt identifisere seg med Stephanie. Til slutt renner det over for Tony. Han opplever at han heller ikke på dansegulvet er fri for det hverdagslige og håpløse, da han vinner en dansekonkurranse han mener han ikke burde vunnet.

Saturday Night Fever er klar og tydelig. Den vil ikke utvides til å omfatte noe mer enn den problemstillingen den har satt for seg. På en gjennomgående og stilfull måte viser den upartisk frem gode og dårlige sider ved Tony og øvrighetens ungdomsliv på slutten av 70-tallet.

The Bee Gees' fire strålende bidrag til filmen gjør introduksjonen av discomusikk på film til det reneste eventyret. Staying Alive og How Deep Is Your Love troner høyest. Travolta har (kun) ett solonummer på dansegulvet som nesten er verdt inngangspengene alene.