Fatal Attraction (1987)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Dan Gallagher	Michael Douglas
Alex Forrest	Glenn Close
Beth Gallagher	Anne Archer
Ellen Gallagher	Ellen Hamilton Latzen	½
Jimmy	Stuart Pankin
Arthur	Fred Gwynne	½

Handling/Kritikk

Skjønt den kommer snikende på deg - Fatal Attraction er en liten skuffelse når det gjelder progresjon og empati. Men Glenn Close er strålende plassert, og plotet delikat krydret med stemningsskapende bi-historier. Det finnes et vennskapsforhold mellom Dan Gallacher og arbeidskollegaen, Jimmy, som er herlig. Og Ellen Hamilton Latzen er et funn som den søte datteren. Fatal Attraction er i utgangspunktet en av 1987s mest interessante filmer, men resultatet man kommer opp med er på mange måter sløsing med talent og potensiale.

Vi møter Alex Forrest ganske tidlig i narrasjonen. Hun dukker opp på en firmafest, og veksler noen ord med Dan. Sistnevnte er lykkelig gift, har en flott datter og egentlig ganske få problemer. Men da han møter Alex igjen, mens kona er bortreist, fristes han til et sidesprang. De to gjennomfører vill sex (på oppvaskkummen og i en heis), men da Dan er på vei til å si takk og farvel, merker han for første gang hvilken mentalitet det bor i Alex da hun kutter seg over håndleddene for å få ham til å bli.

Alex er naturligvis filmens mest interessante karakter, men hun er alt for lite gjennomsøkt og utforsket av filmskaperne. For når Alex-karakteren blir sløst bort på en mer eller mindre ubrukelig avslutning, kan man heller ikke forvente at Glenn Close skal kunne tilføre mer av sitt talent. Det er utrolig at Close gjør en så god jobb som hun gjør, med tanke på hvilket materiale hun får til rådighet. Det behagelige, snikende tempoet filmen er i ferd med å finne i midtpartiet, klarer dessverre ikke filmskaperne å holde på. Kaninkoking og nedsyring av biler er på grensen, mens Alex opp av badekaret er som klippet ut fra en billig grøsser. Ja, det ser merkelig nok ut til å være uunngåelig i filmens verden nå til dags at en avlivet karakter får en ‘siste sjanse’ som et slags andre liv. Tåpelig er det iallefall, og i dette tilfellet gis Anne Archer-karakteren en helt ny dimensjon med hennes siste handling. For ingen av disse siste handlingene passer til de karakterene filmen tidligere har presenter oss for.

Jeg hadde håpet det ikke var for mye å forlange å kunne utdype seg litt i Alex sin psykologi. Så godt Alex er presentert i starten av filmen, er det skuffende at man aldri klarer å gi henne mer dybde. Hennes etter hvert så stereotype person er ikke rettferdig mot Glenn Close sin opptreden. Man er heller ikke rettferdig mot Michael Douglas, hvis karakter har svært lite omtanke for sitt ufødte barn. Hans hat mot Alex var tydeligvis langt større enn hans omsorg for sitt barn. På et implisitt plan kan man i Fatal Attraction tolke en nedsettende holdning til feminisme. For - som en åpenbar feminist - blir ikke Alex levnet mye sympati eller mennesklighet. Filmen vinkler hele tiden Dans sidesprang som helt uskyldig - kanskje fordi han er mann. Alex, som er kvinne, må være gal fordi hun tenker på seg selv.

Jeg er dog redd for at jeg nå tillegger filmskaperne for dype tanker om sine karakterer. For i det hele tatt er Fatal Attraction en skuffende lite gjennomtenkt film med et potensiale som skulle tilsi noe langt bedre. Selv om det ikke er noe nytt at Oscar-akademiet nominerer filmer etter sitt potensiale og ikke resultat, er det allikevel merkelig at Fatal Attraction ble nominert til beste film. En god psykologisk thriller bør inneholde mer intelligens, og kjennskap om mennesket enn denne. Jeg vil dog gi mine plusser til et tidvis nervepirrende bruk av fotografering og lyd, samt Michael Kahns kvalitetsfulle redigering. Vær på utkikk etter en ny variant av ‘fiende i speilet’-trikset, der man lar damp gjøre arbeidet. Maurice Jarre komponerte og James Deardens manus er videreutviklet fra hans egen-regisserte Diversion fra 1979.