Con Air (1997)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Cameron Poe	Nicolas Cage
US Marshal Vince Larkin	John Cusack
Cyrus "The Virus" Grissom	John Malkovich
Garland "The Marietta Mangler" Greene	Steve Buscemi
Nathan "Diamond Dog" Jones	Ving Rhames
Agent Duncan Malloy	Colm Meaney	½
'Baby O' O'dell	Mykelti Williamson	½
Sarah Bishop	Rachel Ticotin	½
Tricia Poe	Monica Potter	½
Pinball	David Chappelle	½
John "Johnny 23" Baca	Danny Trejo	½

Handling

Cameron Poe sitter i fengsel for et drap begått i selvforsvar som ikke ble oppfattet sådann i retten. Nå har han sonet lenge nok til å komme hjem til sin tålmodige kone på prøve. Men et problem kommer opp: Reiseruten inkluderer en etappe på et fly som også inkluderer noen av de verste fangende i landet. Myndighetene sender dem med samme fly som Cameron for å omplassere dem, men de kriminelle har ikke planlagt å entre det nye fengselet. De liker seg bedre i flyet…

Kritikk

Jerry Bruckheimer har vist seg å være et stempel for fartsfylt action, som ofte er - om ikke mer intelligent - mer formmessig helhetlig enn de fleste andre actionfilmer som kommer ut fra Hollywood på 90-tallet. Den nyeste, Con Air, er i så måte ikke svært annerledes. Den er en 'dead-pan' actionthriller som i hovedsak har to elementer gående for seg: en gjeng gode skuespillere og sin omtalte helhetlige form.

Nybakt Oscar-vinner Nicolas Cage har hovedrollen, og er engasjerende - selv om rollen hans rekapitulerer Cage sin etter hvert så typiske rollefigur. Resten av castet er også besatt av skuespillere i oppsving, og fellesnevneren er filmskapernes evne til å vite svært godt om hvor de ulike skuespillerne passer inn. John Cusack er (som vanlig) den unge, fremadstormende karrieremannen. John Malkovich er (som vanlig) den sjarmerende, delvis forstyrrede 'bad guy'. Og Steve Buscemi er (mest gledelig) et hilarisk psykologisk tilfelle - en fortreffelig mikstur av Hannibal Lecter og Mr. Pink.

Gode skuespillere er et tungtveiende bidrag til vellykkede filmer, og i dette tilfellet mer tungtveiende enn vanlig. Novisen Simon West beskyldes herved for å substituere mye av sin eventuelt personlige filmatiske preg med mer eller mindre styrt inspirasjon fra Jerry Bruckheimer. Og manuset - fordrende trivielt - er utover de velskrevne karakterene ikke et å skrive hjem om verken på et kunstnerisk eller litterært grunnlag. Allikevel fungerer dette greit, og nøkkelordet er velprøvd filmform med oppskrift levert av Jerry Bruckheimer. Manglende substans blir erstattet med kontinuerlig progresjon og manglende orginalitet blir erstattet med glattpolert produksjon og - som alltid i Simpson/Bruckheimer-filmer - glimrende klipp og lydeffekter. Resultatet er en publikumsvennlig actionfilm med noe av den samme driv som The Rock året før, men med langt større fravær av substans.