|
|
|
|
 |
The Chase (1966)
Dette høyst interessante dramaet har gjennomgående blitt kritisert for en vedvarende krangel mellom regissør, produsent og manusforfatter gjennom produksjonen. Og det er riktignok mulig å finne relevante svakheter ved filmen når man har akkurat denne kunnskapen i bakhodet, men disse svakhetene er allikevel sjelden av annen enn digresjonistisk form. Manusforfatter Lillian Hellman var ikke fornøyd med det ferdige resultatet, men til tross for at hun sikkert hadde grunn til dette, er filmen et tematisk usedvanlig rikt og sterkt drama. Arthur Penn regisserte, men ble rapportert å ikke ha noe særlig kunstnerisk kontroll over filmen. Gode skuespillerprestasjoner får dog Penn alltid frem, og det omfattende karaktergalleriet er i så måte strålende besatt. Dette er viktig i The Chase fordi en stor del av filmens effekt baserer seg på de mange og komplekse karakterrelasjonene. Disse, om enn lettere stereotype, gir en viktig basis for filmens meget poengterte, dog uraffinert bombastiske, samfunnskritiske påstander. Filmen gir et bilde av at det generelle verdisynet i den vesle Texas-byen er preget av egoisme, kynisisme, og predatorsk moral. Det interessante er hvordan filmen greier å markere hvordan disse menneskene er fanget i utviklingen fra et svunnet "cowboysk" samfunn til et fremtidig urbant samfunn - tilsynelatende uten å greie å fange inn de positive sidene ved noen av disse. For både tematisk og narrativt er The Chase en pessimistisk affære. Den har minimal tiltro til menneskets grunnleggende godhet, og i de tilfeller den har dette, får vi stadige indikasjoner på at disse menneskene ikke vil greie å fullbyrde sitt kall. Til tross for dette er det de gode verdiene den omsider slår ring om. Marlon Brando-karakteren er i så måte en slags motsatt antihelt. Hans moralske verdisyn og rettferdige sans er ubestridt, men han greier ikke å hamle opp med alle de skitne og uærlige verdiene som har forråtnet hele samfunnet. Interessant i denne sammenheng er også hvordan filmen benytter sin tilsynelatende kjeltring (Redford-karakteren) og sin tilsynelatende korrupte (Brando-karakteren) til å skape en ytterligående kontrast hvis konklusjon er at det er nettopp disse to som har de sunne verdiene intakt, mens det øvrige samfunnet er forråtnet og korrupt. Filmens komplikasjoner er at det narrative tidvis fremstår ufokusert, og at det tematiske dermed drukner litt i nettopp dette. Plot-varigheten i filmen er mindre enn et døgn, hvilket gjør at en presentasjon av et såpass rikt karakterspekter som her vil bli både travelt og lett rotete. Men bortsett fra en noe triviell scene på en skrapplass i avslutningen, reddes filmen av lødigheten i enkeltscenene. Både manusforfatter og skuespillere skal ha æren for dette, og en rekke av prestasjonene fra aktørene er strålende. Morsomt å se Robert Duvall og Robert Redford i tidlige roller - begge fulle av kvalitet. Men i sentrum er naturligvis Marlon Brando som, til tross for at han ikke har de største eksplisitte emosjonelle utfordringene, er alldeles magnetisk i en hver scene. Han er bærebjelken i en film som til tross for at ikke riktig greier å fullbyrde sitt potensiale, er et av de mest interessante psykologiske dramaer i sin periode. |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
