|
|
![]() |
Raging Bull (1980)
De er gjenforent for fjerde gang, de to nesten jevnaldrende, renspikkede newyorkerne Robert De Niro og Martin Scorsese. Nok en gang får de frem et kraftverk av en film. Og nok en gang portretteres en mann med grenseoverskridende livsverk og håpløshet. Raging Bull er en biografisk beretning om livet til 1940-talls-boksemesteren Jake LaMotta – en mann som kom fra slummen i Bronx og som tjente og brukte millioner av dollar etter hvert som han klatret oppover rangstigen i boksesporten. «The Bull from the Bronx», som han ble kalt, hadde en raskt stigende karriere opp mot sitt verdensmesterskap i mellomvekt, og derfra opplevde han en minst like rask nedgang i popularitet. Raging Bull byr på en enestående rolletolkning av De Niro og et uvanlig stykke filmteknisk arbeid av Scorsese. I motsetning til den langt mer publikumsvennlige Rocky (1976) er Raging Bull ingen stemningsskapende hyllest til boksesporten. Den er heller ingen hyllest til «The American Dream» – den ordinære manns vei til suksess, til tross for at filmen portretterer en slik skjebne. Raging Bull og Rocky er to ambisiøse verk om boksing, men her stopper også likhetene mellom dem. For fortellermessig er de så ulike man kan få to filmer med samme tema. Det er heller ikke særlig interessant å sammenligne Stallones prestasjon med De Niros. Til tross for at begge er newyorkere, begge er tydelige personligheter, og begge er i stand til å engasjere tilskueren, er de to boksepersonlighetene Rocky Balboa og Jake LaMotta helt forskjellige. I Raging Bull gjør De Niro en så nyansert prestasjon, på så mange forskjellige plan, at filmen blir enestående kun som et biografisk portrett. I tillegg til og sidestilt med De Niros tolkning regisserer Scorsese med stor selvtillit og stilbevissthet. For Raging Bull er ikke på sitt mest effektive som verken spennende sportsfilm eller gripende drama, men snarere som et satirisk samfunns- og personportrett. Filmen er totalt blottet for romantikk – i stedet kritiserer den et masochistisk kvinnesyn gjennom LaMotta. Virkningen av satire og samfunnskritikk er meget interessant, for ikke på noe tidspunkt får vi som tilskuere innblikk i LaMottas tanker, følelser eller holdninger. Hele vårt engasjement til ham kommer gjennom hans handlinger og korte ytringer. LaMotta fremstilles på et delvis implisitt plan som totalt patetisk. Det eneste som holder ham oppe, er boksingen. Dette kan igjen tolkes som en samfunnskritikk, fordi det må kunne antas at de fleste personer fra LaMottas miljø – slummen – ville reagert lignende på suksess. LaMotta tåler ikke suksessen og oppmerksomheten, samtidig er han avhengig av den for å overleve. Fotoet er meget effektivt i svart/hvitt samt en liten sekvens i farger. Musikken er strålende, og manuset har sin sterkeste side i dialogen og presentasjonen av tidsperioden. Boksescenene er meget effektivt plassert. I filmens første del er det langt mellom dem, mens etter hvert som tiden går, kommer de stadig oftere. Tolkningen av dette er at boksingen er LaMottas eneste kilde til selvtillit, og selvtilliten hans minskes gradvis etter hvert som han ikke lenger oppfatter seg selv som ung og fremadstormende, men som en bokser på vei ned. Det finnes tre utmerkede mellommenneskelige forhold i Raging Bull. LaMottas forhold til broren, Joey, og forholdet han har til sine to koner. Til tross for at hans første kone er langt mer opprørsk, kan man skimte en langt mer selvrefleksiv og mottagende ektemann i LaMottas første ekteskap enn i det andre. I LaMottas ekteskap med Vickie derimot, ser vi en isolert, tankeløs og lite selvsikker fyr. Samspillet mellom De Niro og Pesci er essensielt i fremstillingen av Jake og Joey. Joey som den mer fornuftige og kvikkere, som vier sitt liv til brorens karriere – men som får nok, og tar avstand fra ham. Scorseses anti-glamorøse og sterkt
satiriske biografiske film Raging Bull blir regnet som en av
80-tallets beste. Men til tross for en utvilsom storhet på mange
punkter mangler den elementer som distanse til materialet og
fortellermessig driv. Det førstnevnte kanskje på grunn av hvor sterkt LaMotta selv var involvert i
produksjonen av filmen. Det sistnevnte fordi Scorseses hensyn til
miljøskildring og karakterskildring går på bekostning av progresjonen
i fortellingen.
|
![]() |