|
|
|
|
 |
Oxford Blues (1984)
Den bråkjekke amerikaneren Nick Di Angelo drømmer om den flotte engelske Lady Victoria. Han følger henne gjennom ukeblader hjemme i Las Vegas, og får en kamerat til å manipulere med karakterene hans - klar til å dra til Oxford for å vinne hennes hjerte. Han mangler penger, men får hjelp av en rik dame og reiser med brask og bram. Snart merker han at hans holdning ikke blir satt pris på i England, og han får sterk konkurranse av Victorias forlovede Colin - også gjennom skolens stolte rokonkuranser.
Denne nyproduksjonen av 1938-modellen A Yank at Oxford er et universitetsdrama for ungdomsskoleelever som oppfører seg veldig amerikansk. Oxford Blues er ikke om Nick Di Angelo, den er identisk med ham. Oxford Blues er nettopp så bråkjekk som Di Angelo, og rollen de to amerikanerne har i filmen er undrende bekvemmelig. Det er ikke mye sjarm som er levnet de stakkars engelskmennene. Oxford Blues har en moral - dypt nede et sted - som burde vært presentert langt tydeligere dersom folk skulle fått noe ut av denne filmen. Rob Lowe er her på sitt mest populære, og spiller på sin sjarm gjennom hele filmen. Hvorvidt han kan noe annet, får vi aldri vite her. Oxford Blues har en brukbar avslutning. Den er ikke pinlig forutsigbar, men den siste rokonkurransen er latterlig tåpelig. Amerikanerne, som vanligvis er særdeles overlegne i konkuranser i amerikansk film, klarer plutselig ikke å vinne et jevnt løp, selv om den engelske båten mister en åre (og bruker et minutt på å få den på plass igjen). Hvorfor? Jo, for nå er helten Di Angelo - som har en evne til å klare alt, også i den engelske båten. Det må ha krevet Supermann-krefter for å klare den bragden. Det denne filmen har mest av, er sjarm,
men i motsetning til de største "Bratpack"-suksessene, klarer den
ikke å spille det godt nok ut til at resultatet blir tilfredsstillende.
Se etter Bruce Payne (senere i
Passenger 57)
i en birolle.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
