|
|
|
|
 |
Ordinary People (1980)
Ordinary People var Robert Redfords regidebut og ble raskt en enorm publikumssuksess i 1980. Under Oscar-utdelingen året etter gjorde den også rent bord ved de mest prestisjetunge kategoriene: beste film og beste regi. Historien er hentet fra en roman av Judith Guest, og er en inngående beretning om en familie i oppløsning - sentrert rundt den yngste sønnen, Conrad, spilt av Timothy Hutton. Og manuset er interessant, for det er av den typen alle og enhver kjenner seg igjen i, og som florerer på TV-skjermen i serier og melodramaer, men hemmeligheten er å presentere det som det gjøres i Ordinary People. Redford tar med seg tilskueren på en reise i menneskers sinn, hvor kjærlighet og skyldfølelse er de sentrale begrepene. Greier man å lage film om disse ting uten å virke banal eller overfladisk, har man gjort en utmerket jobb, og Ordinary People er en av de filmene som virkelig synker dypt inn.
De to foreldrene er spilt av Mary Tyler Moore og Donald Sutherland med en uvanlig innlevelse. I en annen film, og med andre skuespillere, ville disse karakterene lett sett ut som enkle stereotyper, men i Ordinary People går de virkelig gjennom en utvikling. Og, enda viktigere, tilskueren lærer dem gradvis å kjenne, idet Redford bruker en svært effektiv innfallsvinkel. Det er ikke bare skuespillet i Ordinary People som er førsteklasses, men Timothy Hutton er allikevel det mest fremtredende virkemiddelet i filmen. Få skuespillere får frem så mange følelser som ham. Som om du kan lese hans dypeste tanker bare ved å se ansiktsuttrykket forandre seg. Som om du nesten ikke behøver ord for å vite hva han har vært igjennom. Han spiller en svært tungsinnet og trist ung gutt, og gjør det så godt at tilskueren først og fremst føler lettelse da han mot slutten av filmen igjen får tilbake smilet og livsgleden. Etter hvert som man sjarmeres og engasjeres i det noe gåtefulle forholdet mellom de tre gjenlevende familiemedlemmene, dukker Redford også opp med noen unike bildekomposisjoner. Som da han setter to utstillingsdukker opp i mot Moores ansikt i et uforglemmelig øyeblikk, og lar dermed tilskueren tolke hele utfallet av hennes karakter. Enkelt, men allikevel så smart - noe som karakteriserer Ordinary People på en veldig god måte. Intelligent, jordnær og rørende, med en smart innfallsvinkel og herlig skuespill. Redford poengterer det jo selv ved hjelp av tittelen - at han kunne laget en engasjerende film om alle "vanlige folk", for det finnes en tragedie i en hver familie, og forteller man det godt nok, ønsker alle å høre historien.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
