|
|
|
|
 |
Nell (1994)
Etter hennes mors død, oppdages den snart 30 år gamle Nell i morens gamle trehytte i North Carolinas dype skoger. Nell kan snakke, men med et språk ingen forstår, og hun har aldri vært i kontakt med noen som helst slags form for sivilisasjon. Tilfellet Nell interesserer landsbydoktoren Jerome Lovell som får en mulighet til å bli kjent med henne...
Når vi i dag snakker om sivilisasjon og siviliserte mennesker, inkluderer dette snart alle på kloden. Som siviliserte er vårt liv sterkt preget av konvensjoner, tradisjoner, moral, etikk, skikk og bruk. Hvor liten del av vårt liv som blir viet til våre naturlige drifter og instinkter er skremmende. De fleste av følelsene vi uttrykker er vi opplærte til å vise. Det samme gjelder for så og si alle handlinger vi foretar oss. Temaet i Michael Apteds film, Nell, er hvordan et menneske kunne vært dersom det hadde vokst opp uten noen som helst påvirkning av det vi kaller sivilisasjon. Inspirert av Truffauts The Wild Child (1969), klarer dog denne filmen aldri å oppnå sin ønskede effekt. Med en moral og et budskap av altfor åpenbart karakter blir Jodie Foster og Liam Neeson det eneste filmen har å tilby oss. Du forstår at en film er i trøbbel når du sitter i kinosalen og vet etter fem minutter hvilket budskap den skal gi deg. Allikevel er Nell en film som klarer å trollbinde deg så lenge den pågår, men den blir deretter alt for tidlig skrevet opp i glemmeboken. Jodie Foster produserte, og hadde selv tenkt å regissere. Men da hun fant rollen for utfordrende og tidkrevende til at den kunne kombineres med en instruør-jobb, ble dette overlatt til engelskmannen Michael Apted - kanskje ikke et fortreffelig valg. Om Foster kunne bidratt som regissør til et bedre resultat kan jeg godt tenke meg. Det hersker dog større tvil om at hennes regi kunne overgått hennes strålende skuespill, hvilket ga henne en Oscar-nominasjon. Allikevel mangler Fosters tolkning av Nell en spiss - en personliggjøring. Nell blir altfor tydelig en konstruert person. Tilskueren føler hele tiden at man ser på Jodie Foster gjøre en strålende jobb, og ikke Jodie Foster kamuflert i en sjeldent kompleks karakter slik Nell faktisk er - og burde vært bedre fremstilt som. Selv om Nell aldri vil være en
uinteressant film, vil den likefullt karakteriseres som en delvis
mislykket film. Det finnes deler av storhet, men noen overbevisende
helhetlig form kan ikke spores. Kanskje burde filmskaperne akseptert at
Nell, til tross for at hennes isolasjon og primitve oppførsel,
sannsynligvis ville hatt et like sterk seksuelt behov som andre
mennesker. Kanskje burde man også portrettert forholdet mellom henne og
Dr. Lovell med dette som utgangspunkt. Og kanskje man følte at Nell var
så sjelden at hun ble behandlet med overdreven forsiktighet - og dermed
ble hun kunstig og distansert for tilskueren - kun til
beundringsfunksjon og aldri i en empatisk funksjon.
|
||||||||||||||||||||||||||||
 |
