|
![]() |
Edward Scissorhands
(1990)
En gal professor og oppfinner lager et menneske, men professoren dør før gutten, Edward, har fått sine hender. Han lever i professorens gamle slott med sine sakse-hender, og skaper alle mulige følelser da han blir tatt med ned til landsbyen av Avon-damen Peg. Der møter han Kim...
Tim Burton er en av Hollywoods modigste og mest kreative unge regissører. Han har tidligere regissert Pee-Wee’s Big Adventure, Beetlejuice og Batman. Etter stor kommersiell suksess med sistnevnte, gyver han her løs på en film som ikke lar seg sammenlikne med noe. Den relativt ukjente Johnny Depp (med småroller i A Nightmare on Elm Street og Platoon) har fått hovedrollen som den sårbare Edward. Unge lovende Winona Ryder er hans romantiske interesse i en heller uvanlig kjærlighetshistorie. Edward Scissorhands har en usedvanlig orginal historie. Inspirert av Frankstein og godt blandet med eventyrsjangeren, lager Burton sitt eget godhjertede "monster" og sin egen fantastiske historie (basert på en idé Burton fikk som barn). Det er filmens utrolige innovativitet som skaper en helt uvanlig følelse her. Å se Edward Scissorhands er ikke som å se en hvilken som helst annen film, fordi alle forventninger uteblir. Hvorfor? Jo, for hva har vi å sammenlikne med? Burton river oss ut av stolen og inn i sin og Edward sin egen verden, ganske fjernt fra alt annet. Burton formidler sin orginalitet på en god måte, men han formidler også sitt bidrag til eventyrsjangeren på en god måte. Stemningen i Edward Scissorhands er like herlig som historien. Vi svømmer rett inn i en dempet og harmonisk hverdag som ikke passer inn noe sted men i denne filmen. Bare se på bildene av dette byggefeltet. Det fremstår som en slags innbilt 60-talls-idyll der alle hus er like. Det eneste som skiller seg ut er Edward. Johnny Depp var et strålende valg for Edwards rolle. Hans sårbare, innestengte blikk og hans barnslige overleppe skaper en perfekt Edward. Edward Scissorhands
er veldig nære en perfekt fantasifilm, men uheldigvis flyter den litt
over mot slutten. Avslutningen er allikevel så sørgelig og oppklarende
som vi vil ha den, der hans gamle elskede sitter å forteller historien
til sitt barnebarn, og en glimrende sminkejobb er det gjort med Winona.
|
![]() |