The Apostle (1997)

"Som om det var Robert Duvalls livsverk og kall..."

	Regi: Robert Duvall	Produksjonsland USA Genre Drama Norsk tittel The Apostle Spilletid 134 minutter
	Produksjon: Rob Carliner
	Manus: Robert Duvall

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Euliss "Sonny" Dewey - The Apostle E.F.	Robert Duvall
Jessie Dewey	Farrah Fawcett
Horace	Todd Allen	½
Brother C. Charles Blackwell	John Beasley	½
Mrs. 'Momma' Dewey Sr.	June Carter Cash	½
Sam	Walton Goggins	½
Joe	Billy Joe Shaver	½
Troublemaker	Billy Bob Thornton
Toosie	Miranda Richardson	½

Handling/Kritikk

De aller fleste av oss har sett et høyere antall filmer enn vi tror. Og antallet av disse filmene som er Hollywood-produksjoner er høyere enn de fleste av oss skulle ønske. Etter å ha fått god erfaring i å se på disse filmene, har vi - bevisst eller ubevisst - en ganske klar formening og/eller forventning til hvordan en narrativ film skal presenteres for oss. Til et visst punkt er en slik gjenkjenning utelukkende positiv. Det er for eksempel positivt at vi vet at dersom vi ser en scene hvor en bil kjører inn en innkjørsel, så vet vi at når vi ser en karakter inne i et hus i neste scene, så er det mannen som nettopp kom kjørende inn innkjørselen som nå er inne i huset. Vi får i realiteten ingen forklaring på dette. Dette er ei heller, fra en fortellermessig fullstendig primitv synsvinkel, logisk selvfølgelig. Men det fremstår selvfølgelig for oss, fordi vi kjenner konvensjonene for klassisk fortelling av film. Problemet med gjenkjenning oppstår når den går lenger enn hva som er forståelsesmessig nyttig, og vi ikke overraskes av tenkte overraskelsesmomenter, eller vi blir i stand til å forutsi enhver dialog eller hendelse. Da er den aktuelle filmformen og filmstilen for alvor i ferd med å slite seg selv ut. Dette er grunnen til at mange av oss kan kritisere en film utelukkende på grunnlag av at den er for 'hollywoodsk' eller amerikanisert. Og dette er grunnen til at Robert Duvalls The Apostle er en av årets beste filmer.

Robert Duvall begynte som karakterskuespiller, og steg i gradene etter anerkjente slike roller i en rekke store 70-tallsproduksjoner. Hans allsidighet ble ikke umiddelbart avslørt, ettersom man oftest så ham i roller som 'bad guy' eller som mentalt stålsatte menn. På begynnelsen av 80-tallet kunne han dog innkassere noen flere hovedroller. Han var storartet i The Great Santini (1980), og likedann i Tender Mercies (1983). For begge filmene ble han Oscar-nominert. For den siste vant han prisen. Samme år regisserte han sin første film, Angelo, My Love - hans eneste før denne. Robert Duvall har blitt omtalt som en av de beste karakterskuespillerne i filmindustrien gjennom tidene. Med The Apostle rettferdiggjør han denne omtalen, samtidig som han avdekker en ny side ved seg selv - evnen til å lage film helt på egenhånd, uten noen form for påvirkning fra industrien slik vi er blitt vant med å kjenne den.

Duvall har sagt at han brukte seks uker på å skrive manuset til The Apostle, men femten år på å få den i gang. Historien om den glødende religiøse lederen, Sonny Dewey var ikke noe Hollywood var interessert i å satse på. Duvall sparte opp penger på egenhånd, og fikk prosjektet i gang. Vi møter Euliss "Sonny" Dewey. En mann som har bygget opp sitt eget lille kirkesamfunn, hvor han er elsket og beundret. Hans kjærlighet til bibelen og religionen er sannferdig og fullstendig. Alt han foretar seg i livet preges av hans forhold til sine tre åndelige følgesvenner; Gud, Jesus og den hellige ånd. Og alt han kjenner til av moral og etikk, er den som han har lært av bibelen. Sonny har et kjærlig forhold til sin mor, og elsker sin kone inderlig. Men da han  blir separert fra sistnevnte, og hun finner seg en annen mann, utkjempes det en kamp inne i ham. I følge bibelen skal en mann ha en kone, og en skilsmisse er et nederlag. Et nederlag Sonny ikke er beredt på å takle. Samtidig skal han være god mot sine neste, og ambivalensen Sonny opplever er i ferd med å bringe ham til kokepunktet. Da han oppsøker en baseballkamp for å ta med seg barna sine, slår han sin kones nye mann i koma med et balltre. I forvirring stikker han av fra sitt lokalsamfunn for å møte nye mennesker, få en ny start, og utøve sin misjonering og kjærlighet til religionen på et nytt sted. Mens han flykter fra loven, oppsøker han en forhenværende prest som han har hørt om, og sammen bygger de opp et nytt kirkesamfunn i den lille landsbyen som blir Sonnys nye hjem og misjonssted.

Duvall sa at han laget filmen for å gi miljøet han portretterer sosial aksept og forståelse. Han ønsker å gi det moderne Amerika en bevissthet til religionen de nesten alle en gang tilhørte. Og han ønsker å gjøre det uten å ta partier eller konkludere pretensiøst. Men til tross for filmens styrke på dette plan, er det den glimrende historien om Euliss "Sonny" Dewey som utgjør filmens dybde. I en tid hvor manuskripter inntar fastfood-form, finner Robert Duvall plass til en historie som dyrker menneskers kompleksitet, tilfeldighetenes hensynsløshet, og det faktum at virkeligheten ikke kommer med løsninger når "handlingen" kunne trenge det. Gode dramatiske filmer sies ofte å være realistiske. Men det vi ofte opplever som realistisk er kun deres evne til å balansere seg selv mellom det sentimentale og det ubarmhjertige. The Apostle bygger ikke sin eksistens på noe av dette. Den har overhode intet forhold til hva som "bør" skje med karakterene sine, eller hva tilskueren forventer. Den har ikke en gang et snev av å tilfredsstille tilskuerens ønske om sentimentalitet. Den er nøktern, kynisk og gripende realistisk. Og allikevel er den vakker.

Den tilnærmet dokumentariske presentasjonen av historien tillater tilskueren bare å følge narrasjonen. Den kommer aldri med implisitte konklusjoner, eller en gang snev av slike. Nettopp dette er usedvanlig sjelden i dramatiske filmer. Men det tillegger filmen den styrken at den oppfordrer tilskueren til å selvstendig øve slike implisitte tolkninger i ettertid. For kompleksiteten i Sonny-karakteren er av en sådann grad at den virkelig kan funderes over. Det faktum at han ikke helt er klar over at hans instinkter strider med hans religion når han innser at han har tapt sin kone til en ny mann. Det faktum at han overhode ikke affekteres av at han har brutt loven når han slår sin 'motstander' i svime - han bryr seg kun om at han har sviktet sin gud. Den observasjonen at hans egoisme avler hans uegoisme, idet det er hans inderlige driv ved å tjene sin gud, som gjør at han kan overøse mengder med kjærlighet på sine kirkemedlemmer. Og den kjensgjerning at hans frykt for 'jordiske' represalier (slik som fengselsstraffen han har i vente) er tilintetgjort av hans viten om at han har tjent sin gud av hele sitt omfang.

The Apostle gir oss et bilde på hvilke goder religion kan bringe med seg. Men den forherliger på ingen måte dette faktum. Samtidig fordømmer den ikke annet enn uvitenhet og uærlighet. Og selv om Robert Duvall selv er en troende scientolog, er aldri hensikten hans med filmen å misjonere slik hans Sonny Dewey gjør. Duvalls regi er standhaftig, men aldri verken filmteknisk eller stilistisk eksperimentell. Og hans manus er som sagt enestående, uten noen gang å ty til løsninger som konvensjoner krever av et manus. Men til tross for kvaliteten i disse to jobbene, forblir Duvalls arbeid som skuespiller det mest briljante. Den dybden han er i stand til å gå i karakteren sin er unik. Marlon Brando hadde uovertreffelig eksplisitt emosjonelt potensiale. Laurence Olivier hadde en nærmest diktaturisk kontrollerende kvalitet. Robert Duvall har en dybde i karakteren som utsletter forskjellen mellom skuespilleren og hovedpersonen.

Konkrete eksempler på nettopp dette finnes i en rekke enkeltscener i The Apostle. Mest fortreffelig ved en høylytt, langvarig monolog Sonny har med sin skaper, etter at han blir klar over at hans kone har forlatt ham for godt. Men også i en av de siste scenene, da politiet lokaliserer ham midt i en preken, hvorpå Sonny uaffektert, målbevisst og ideologisk øser om seg av nestekjærlighet og bibelske ord, og gjør jobben sin ferdig, før han rolig går til hva han vet er sin skjebne.

Som en av de hederligste og mest oppriktige filmer noen sinne, toner The Apostle ut med det kunststykke å ha skapt sin egen ånd og sine egne premisser. At Duvall lykkes i registolen har mest å gjøre med hvordan denne filmen har bodd i ham i en årrekke. Som om det var hans livsverk og hans kall, beviser The Apostle at det faktisk kan lønne seg å bruke tid dersom man skal lage kunst.

Sitater

Copyright © 13.1.2000 Fredrik Gunerius Fevang