film

reviews










 

 

Tomorrow Never Dies (1997)

Preceded by: Goldeneye (1995)
Succeeded by: The World Is Not Enough (1999)

See our full list of James Bond films.

Regi:
Roger Spottiswoode
Produksjonsland
USA/UK
Genre
Action, spion
Norsk tittel
Tomorrow Never Dies
Spilletid
119 minutter
Produksjon:
Michael G. Wilson
Manus:
Bruce Feirstein


Rolleliste:

Karakter Skuespiller Vurdering
James Bond Pierce Brosnan ½
Elliot Carver Jonathan Pryce ½
Wai Lin Michelle Yeoh ½
Paris Carver Teri Hatcher -
Henry Gupta Ricky Jay -
Stamper Gotz Otto -
M Judi Dench -
Q Desmond Llewelyn -

 

Anmeldelse

Det vies ikke lenger like mye tid i James Bond-filmer til å rendyrke og hylle den tradisjonsrike og særpregede Bond-filmstilen, som til å følge utviklingen på Hollywoods actionmarked. Mens de tidlige Bond-filmene satte opp forrykende actionscener i innledningen og i avslutningen, holdes dagens 007 svett gjennom hele filmen. Ustoppelig action har vanskelig for å være logikkens tjener, men så har heller aldri James Bond-sirkuset eksistert av denne grunn. Det er ikke troverdigheten det høye tempoet angriper.

Men som kjent kan man ikke få både i pose og sekk, og det spørs om offergaven denne gang er en smule for høy. Det var i 1995 i Pierce Brosnans skikkelse, og i fornyet innpakningspapir at James Bond gjorde comeback etter 6 år i dvale. Det var noe friskt og fornyet med GoldenEye, men ikke mer enn at det var Bond-serien oppvåkning etter en periode med stillstand. Her i Tomorrow Never Dies flyter Bond-gutten i stor grad på den forrige filmens suksess. Manuset er drivende - om litt vel spekulativt - og erkeskurken har funnet en god figur i Jonathan Pryce' skikkelse. Tomorrow Never Dies dyrker 007s arroganse og overlegenhet slik den bør, men gjør dimensjonene litt for store. Den uovervinnelige Bond er mest stilfull arrogant i scener hvor skinnet hans reddes av detaljene. Derfor fungerer åpningsscenen hvor den slemme baksete-piloten blir våpen mot det fientlige motstander-flyet langt bedre enn den evinnelige motorsykkeljakten i asiatiske gater.

Som den lengstlevende filmserien gjennom tidene er James Bond også under størst press for fornyelse. Det viktige og vanskelige er å hele tiden finne balansegangen mellom å fornye seg på den ene siden, og å holde på og rendyrke den opprinnelige formen og stilen på den andre. Tomorrow Never Dies er ikke på sitt beste på dette område. Pierce Brosnan er god i hovedrollen, men 007-agentens kløkt spises tidvis opp av en stilløs martial-arts-action som gjør at man lett kan duppe av og drømme seg tilbake til Sean Connery.

Så har vi naturligvis birollene, som av en eller annen grunn ofte har vært bleke gjennom alle Bond-tider. Tomorrow Never Dies er ikke noe unntak i så måte og leverer sin kandidat i form av Michelle Yeoh. Hun virker å ha trent utelukkende på kampsport, men det er liksom ikke slagkraften som avgjør hvor godt en Bond-dame funker. Man trenger ikke se lenger enn til Honor Blackman for å kunne slå fast at det ikke trengs muskler og antisensualitet for å fremstå som selvstendig. Og det gjelder for så vidt Bond selv også.

Copyright © 27.12.1997 Fredrik Gunerius Fevang