Shine (1996)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
David Helfgott	Geoffrey Rush
Peter (David's father)	Armin Mueller-Stahl	½
David Helfgott (adolescent)	Noah Taylor	½
Gillian Helfgott	Lynn Redgrave
Katharine Susannah Prichard	Googie Withers
Sylvia	Sonia Todd	½
Ben Rosen	Nicholas Bell	½
Cecil Parkes	John Gielgud

Handling/Kritikk

En av de viktigste filmene i 1996, og den beste musikalske biografi siden Milos Formans Amadeus i 1984. Denne gang handler det ikke om en verdensberømt og legendarisk komponist, men om et sjeldent pianotalent - og om hvorfor han mislykkes. Pianisten er David Helfgott, australier etter polske røtter. Hans far var immigrant fra Polen, og en sann musikkelsker. Grunnlaget for historien som fortelles er farens psykologi. Han ble nektet musikalske interesser av sin far, og ønsker å se sitt uoppfylte potensiale i sin sønn. Og sønnen har talent. Han har også interesse og glede av musikken - og så langt er alt bra de to i mellom. Som svært ung deltar David på mange konkurranser. Han vinner noen, men taper også endel. Faren godtar ikke nederlag, men ønsker ikke å innse at det er hans egen begrensning, som lærer for gutten, som stopper utviklingen til sønnen. Til slutt går han med på å gi David en mer faglig opplæring, som etter dette får et mer kultivert forhold til musikken. Han spiller for den respekterte Katharine Susannah Prichard, og får en god venn i henne. Hos Katharine nyter David forståelse og respekt som han ikke gjør hjemme. Hans far er svært opptatt av familien, men David sklir stadig lenger fra faren. Allikevel er hans mangel på selvtillit og hans sykelige respekt for faren den begrensende faktor når han får tilbud om å dra til USA for å studere. Da han får sitt andre utenlandstilbud, og blir akseptert på The Royal College of Music i London, trosser han faren og reiser.

David Helfgott spilles av tre ulike skuespillere. Alex Rafalowicz gjør Helfgott som liten gutt, mens Noah Taylor er ham i ungdomstiden. Sistnevnte gjør en svært god prestasjon, og har faktisk like mye screen-time som den voksne David - Geoffrey Rush. Rush stakk av med Oscar-prisen for beste mannlige skuespiller og virkelig fortjent sådann. Det er Rush og Taylor sin fortjeneste at karakterportrettet av David får den styrke det gjør. Shine er en biografisk film, og hviler mye på skuespillernes tolkning og fremlegging av hovedpersonen. Taylor får frem mye av den frustrasjonen og usikkerhet som brygger seg opp i David i ungdomsårene. Han har en rekke tensjonelle scener sammen med Armin Mueller-Stahl som hans far. Det finnes en enorm filmatisk styrke i disse scenene, og hele forholdet mellom David og faren forøvrig. Det skaper en spenning og bygger opp til et oppgjør som aldri kommer. Hollywood-filmen ville normalt gitt David et oppgjør med faren, for å 'settle the matters'. I Shine blir Davids forhold til faren portrettert som gjennomgående tragisk og følelsesløst fra Davids side. Forholdet mellom de to er egentlig helt uavhengig av Davids musikktalent, og representerer derfor det ene av de to forholdene David har hatt i løpet av livet (til nå i historien - senere treffer han Gillian som han oppnår kontakt med) - det til faren, og det til musikken. Når David flytter til London, begynner identitetskrisen som vil komme til å plage ham resten av livet. David finner ikke seg selv, fordi han aldri ble opplært til å være i stand til å lage et bilde av seg selv. Alt David synes og visste om seg selv hadde faren hans fortalt ham.

Når Geoffrey Rush overtar David-rollen er det bare drøye halvtimen igjen av Shine. Allikevel føler vi ved filmens slutt at vi har kjent David Helfgott i Geoffrey Rush sin skikkelse gjennom hele livet. Rush er David i voksen alder. Nå er han et psykisk tilfelle, og har ikke rørt ved pianoet på mange år. Det vi følger av David i voksen alder er fremgangen som spores når han greier å ta pianoet i bruk igjen. David har ingen andre felt å hevde seg på enn musikken. Han er utviklet til å bli en taper. Samfunnet, og spesielt faren, har laget en taper av et intelligent og ekstremt talentfult individ. I et slikt tilfelle ville det enkleste for en skuespiller være å portrettere bitterhet og aggresjon - en relativt vanlig rolletolkning av sosiale 'misfits', men dette er ikke tilfellet i Shine - og her kommer det største ved filmens storhet inn i bilde: Geoffrey Rush sin evne til å kombinere sitt portrett av David som en mann uten et klart selvbilde, men allikevel en mann så tom for bitterhet og så full av vitalitet og aura som denne. Filmens beste øyeblikk finner vi mot slutten da David gjør sin første konsert på mange år, og han mottar hyllest fra publikum da han avslutter. Rush gir en unormert blanding av stolthet, ydmykhet, usikkerhet og intens glede som neppe vil bli repetert på film. Han er så dyktig med sin fremstilling av David Helfgott, at vi som tilskuere finner oss tilfreds med hans avvikende tankegang, oppførsel og psykologi.

Shine er en stor film, om en stor personlighet. Vel, slik er han portrettert iallefall. Og virkeligheten er det ingen i kinosalen som bryr seg om, så lenge man kan lese at filmen er basert på virkeligheten. Med dette mener jeg ingen kritikk mot filmskapernes evne eller mangel på evne til å holde parallellen mellom filmens David og virkelighetens David intakt. Det blir jo også i filmen kreditert en takk til David Helfgott og hans familie for hans samarbeid under skapelsen av Shine.

Scott Hicks har regissert og selv skrevet manuset, hvilket er klassisk, men presentert på den ultimate måte. Filmens handling er enkelt forklart, David Helfgott og de tre betydningsfulle forhold i livet hans: Til faren, til musikken og til Gillian. Kjærligheten til sistnevnte, som han finner mot slutten av filmen, blir for tilskuerne bare en slags bonus. Fremstillingen av David er så god, at tilskueren aksepterer at det ikke finnes en renspikket "happy ending". For oss er en "happy ending" i Shine at David finner tilbake til den arenaen hvor han virkelig kan skinne - bak pianoet.

Musikken i Shine er i hovedsak fremført av David Helfgott selv, og 'soundtracket' kan anbefales på det varmeste. Filmens musikalske høydepunkt er Davids siste fremføring i London der han spiller Radmanikov - til den glimrende 92-åringen Sir John Gielguds begeistring. Ta av deg hatten for denne utrolige britiske skuespilleren som filmdebuterte i 1924! Hold ut noen år til, Sir John - din storhet egner seg i filmer som denne.