|
|
|
|
 |
Scream (1996)
I en liten amerikansk by myrdes skolejenta Casey og kjæresten hennes brutalt i førstnevntes hjem. Byen er oppskaket og tankene går et år tilbake i tid da en kvinne ble myrdet i sitt hjem. Kvinnen var mor til Sidney som sammen med kjæresten Billy og vennene Tatum, Stuart og Randy får oppleve et par horrible dager...
Avslutningen i Wes Cravens nyeste utløsning, Scream, kan på et innholdsmessig og intelligensstimulerende plan minne svært mye om en god gammeldags kalkun-grøsser. Men innen den tid har Craven allerede greid å oppnå det han ønsker med denne filmen: å hylle skrekkfilmen, og å få publikum til å hoppe i kinosetet. Scream åpner uten noen som helst presentasjon av karakterer eller tidligere hendelser da Drew Barrymore blir myrdet på den mest brutale måten etter bare 10 minutter. Til tross for at tilskueren ikke føler empati for offeret, og til tross for scenens åpenbare resultat, fungerer åpningen som et glimrende anslag. Craven er etter hvert blitt en erfaren ‘scary-movie’-maker og benytter seg flittig av alle virkemidler og konvensjoner som er kjent innen genren skrekkfilm. Og Craven tar en annen vri enn andre grøsserskapere har gjort den siste tiden. I motsetning til tendensen der mer blod, gore og splat utgjort grøsserens siste utvikling, bryr Craven seg mindre om det støtende ekle, og pøser i stedet på med mangfold av virkemidler - alle kjent fra tidligere skrekkfilmer. For tidligere skrekkfilmer er det sentrale. Ikke bare i produksjonen, men også i narrasjonen. Referanser til alle tenkelig grøssere utgjør hovedandelen av kuriositeter i dialogen. Naturligvis kommer det frem at morderens favorittgrøsser er A Nightmare on Elm Street, mens en ikke-entusiast finner filmskaperen Wes Carpenter den største. Tro om John Carpenter ville være fornøyd eller ikke med å bli sammenliknet med Wes, men førstnevntes Halloween er i alle fall gjennomgående gransket av sistnevnte her i Scream. Videre refererer hovedpersonene til filmer fra The Exorcist til The Silence of the Lambs, mens publikum sitter og venter på neste sjokkerende bilde eller lyd. Craven har gjort det igjen, og tittelen er valgt på omtrent samme basis som det ville være å kalle en pornofilm "Runke". Scream er en film som man lar seg
sjarmere av, og i det rulleteksten kommer til syne, og
assosiasjoner til Edvard Munch falmer, ser jeg for meg Wes Craven
bak kamera som sier etter første halvdel av filmen: "Se hva
jeg kan gjøre! Se hvor redde dere blir!". Så samtidig som
at avslutningen ruller over vår frykt sier han: "Ha, ha,
hva er det med dere? Husk det er bare skrekkfilm!".
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
