Rosemary's Baby (1968)

Rollebesetning:
KARAKTER	SKUESPILLER	VURDERING
Rosemary Woodhouse	Mia Farrow	½
Guy Woodhouse	John Cassavetes	½
Minnie Castevet	Ruth Gordon	½
Roman Castevet	Sidney Blackmer	½
Hutch	Maurice Evans	½
Dr. Sapirstein	Ralph Bellamy	½
Terry Fionoffrio	Victoria Vetri	½
Laura-Louise	Patsy Kelly	½
Mr. Nicklas	Elisha Cook, Jr.	½
Dr. Hill	Charles Grodin	½

Handling

Det unge paret Rosemary og Guy flytter inn i en gammel leiegård med et dårlig rykte. De bryr seg dog lite om mordene og ufinhetene som har foregått der tidligere. Snart blir paret vennlige med det aldrende naboparet som virker svært så vennlige, og snart blir Rosemary gravid, slik hun lenge har ønsket. Alt virker idyllisk inntil Rosemary begynner å kjenne smerter i underlivet…

Kritikk

Roman Polanskis Rosemary's Baby er en av de første grøsserne som tematiserer satanisme, djeveldyrking, hekseri og besettelser. Fem år etterpå kommer William Friedkins The Exorcist med samme tema, dog på ganske andre premisser. Uavhengig av hverandre er disse filmene to av de mest genuint skremmende tema-grøsserne fra denne perioden.

Rosemary's Baby var Polanskis første film i USA, men han hadde allerede etablert seg et godt rykte over hele verden med filmer som Repulsion og Noz w Wodzie. Til tross for at hans tur over Atlanteren gjorde ham tydelig amerikanisert, lot han seg ikke forandre mer enn at han beholdt sin delikate evne til å leke med virkemidlene. Polanski er en mester på å så og høste propper, så også her. Ikke den minste detalj er overlatt til tilfeldighetene, ei heller når det gjelder fotograferingen, ved William A. Fraker, som forfølger Mia Farrow gjennom hele filmen uten det minste tegn på medlidenhet.

Det er en vidunderlig drømmescene i Rosemary's Baby som foregår samtidig som Rosemary blir gravid. Her kaster Polanski inn så mange tematiske og narrative biter, at hele scenen til slutt fremstår som et tankevekkende kaos - hvilket formodentlig er nettopp hva han forsøker. Gjennom hele filmen høster han så fruktene fra blant annet denne drømmescenen, idet Rosemary graver dypere og dypere ned i problemene.

Bare avslutningen byr på komplikasjoner. Gjennom hele den siste delen av filmen er vi etterlatt i en situasjon hvor vi ikke vet hvorvidt Rosemary har funnet roten til problemet eller om hun har gått helt fra konseptene - dette er et effektivt virkemiddel. Men når Polanski så helt på slutten skal nøste opp det hele, mister vi litt av frykten for fenomenet filmen er bygget på. Det er ingen tegn som tyder på at den satansitiske gjengen er annet enn godhjertede: Babyen blir tatt svært så godt hånd om, tonen mellom medlemmene er like koselig som på et symøte, og det er ingenting som tyder på at disse fine menneskene kan ha tatt livet av verken Mitch eller noen andre. Den eneste uærlige avsløres å være John Cassavettes - er skuespillere og filmfolk, som følelsesløse egoister, den store stygge ulven her?

Til tross for uklarhet i hva Polanski vil med avslutningen, har han dratt oss gjennom drøye to timer med omhyggelig oppbygget suspense. Ikke bare har han arvet Hitchcocks "hensynsløshet" overfor hovedpersonen og tilskuerne, men han greier også å prestere det mesterstykket å lage en strålende stilistisk grøsser, uten engang å nevne ordet spesialeffekter. Vi får ikke engang se Adrians øyne når Rosemary titter ned i vuggen, hvilket er langt fra hva Linda Blair måtte gjennomgå for kunsten fem år senere.