The Road to Welville (1994)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Dr. John Harvey Kellogg	Anthony Hopkins	½
Eleanor Lightbody	Bridget Fonda	½
Will Lightbody	Matthew Broderick
Charles Ossining	John Cusack	½
George Kellogg	Dana Carvey	½
Goodloe Bender	Michael Lerner	½
Dr. Lionel Badger	Colm Meaney	½
Endymion Hart-Jones	John Neville	½
Ida Muntz	Lara Flynn Boyle	½

Handling/Kritikk

Alan Parker, mannen bak storsuksesser som Midnight Express og Mississippi Burning, har skrevet og regissert denne komedien - basert på T. Coraghessan Boyles komiske roman. Og morsomt blir det også her, idet man sitter vel på plass i stolen og sjarmeres, forføres og underholdes. Bare når man skal forsøke å summere opp det hele, og å stadfeste filmens budskap, kommer man som tilskuer i klemme.

Av storslagen klasse er fotografi og set direction, hvor jeg knapt har sett bedre utførelse. Og gode bakgrunnsbilder får kinoøyne til å smile, mens Anthony Hopkins leverer nok en av sine nyanserte rolletolkninger. Denne gangen som en svært 'uhopkinsk' Dr. Kellogg (mannen som virkelig oppfant corn flakes). Rundt seg er han omflakket av gode biroller med Bridget Fonda, Matthew Broderick, Dana Carvey, og ikke minst unge John Cusack - sjarmerende og stilfull som aldri før.

I strålende samspill med regissør hopper den glimrende skuespiller-staben rundt som de best kan - noen opptatt av sex, andre av penger. Og alle i ferd med å formidle et budskap som Parker aldri ordentlig tenkte ut da han skrev manuset. Eller kanskje var det omvendt? Kaos blir det iallefall når filmen bekymringsløst debatterer vegetarianisme, kvinners sex-liv, freudiansk barnepsykologi samt satirerer over århundreskiftemenneskets nye interesse - å holde kroppen i form. Små øyeblikk er store, mens andre lett faller pladask og blir patetiske. Et eksempel på det første er naturligvis flashbacket der doktoren forsøker å oppdra sin lille George.

Til slutt sier Parker at det er nok, og kaster Hopkins i sjøen. Vi har fått underholdning og komikk, uten at noen utvikling har skjedd verken med karakterene eller de mange temaene som har blitt tatt opp. Og muligens har det heller ikke vært den enorme utvikling hos menneskerasens oppfatning av seg selv siden århundreskifte. Vi klarer vel ikke å le av oss selv - på samme måten som vi lo av Kellogg og hans menn - før om en hundre års tid.