Nosferatu - Phantom der Nacht (1979)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Grev Dracula	Klaus Kinski	½
Lucy Harker	Isabelle Adjani
Jonathan Harker	Bruno Ganz

Handling

Jonathan Harker sendes til Transylvania av sin arbeidsgiver Renfield med oppdrag om å selge en eiendom i hjembyen til grev Dracula. I slottet til greven lærer Harker Dracula å kjenne, og da greven reiser er Jonathan klar over at han er på vei for å oppsøke Lucy - Jonathans kone. Jonathan forsøker å komme ham i forkjøpet, men innen han rekker frem mister han mye av sitt sunne vett. I mens herjer Dracula sivilisasjonen...

Kritikk

Werner Herzogs Nosferatu - Phantom der Nacht er en film ganske langt fra den vampyrfilmen som har florert den amerikanske grøssersjangeren de siste tiårene. Dette er ingen Christopher Lee-Dracula, og det er dårlig med blodflyt eller vold. I stedet lager Herzog en sentgående film som forfører deg med vakre tagninger og gripende skuespill, men som allikevel ikke blir den engasjerende voyeurismen som den kunne ha blitt.

Historien er basert på F. W. Murnaus Nosferatu (1922), og spiller sterkt på "fakta" som vampyrens frykt for sollys og hans forvandlingsevne. Klaus Kinski er den farlige greven, og Kinski er sammen med fotografiet filmens sterkeste side. Det er en nytelse å se den 53 år gamle Kinski bruke sine fysiske egenskaper til det ytterste idet han tidvis emulerer Max Schreck. Kinskis Dracula har dog en litt annen personlighet enn de tradisjonelle amerikanske. I Nosferatu - Phantom der Nacht foreslås det at Dracula ikke er fornøyd med sin tilværelse, og han fremstilles som et stakkarslig vesen. Han gjør det han gjør, fordi han må - ikke fordi han finner glede i det. Som hans motstykke finner vi Isabelle Adjani, hvis smellvakre utseende blir benyttet til det ytterste. I avslutningsscenen sammen med Kinski er hun glimrende.

Herzogs film er kunstnerisk sterk, men river ikke tilskueren helt med. Noe av grunnen er en tidvis svak klipping, og tidvis en lite passende vekting av situasjoner i manuset. Det vi til gjengjeld får, er en del strålende bildekomposisjoner som understreker Herzogs sans for det storslåtte.