|
|
|
|
 |
Mad City (1995)
Mønstereleven Matt treffer den viltre Casey. Deres kjærlighet utvikler seg til å bli et vanskelig forhold. De motsetter seg skolens, foreldrenes og hele samfunnets normer. Da de etter hvert erfarer at de ikke kan dyrke forholdet slik de vil, reiser de avsted. Men fortiden henter dem snart opp gjennom Caseys sykdom…
Mad Loves narrative utgangspunkt er ganske godt, men filmen klarer ikke å oppnå det den vil. Den søker å fremstille en kjærlighetsdyrkende, driftende karakterpsykologi som bringer tankene tilbake til 60-tallets ungdomsopprør og Mike Nichols The Graduate. Filmen er et forsøk på å lage en markant generasjon X-film som idealiserer indivitets åndelige frihet, men ved finale er vi ikke riktig sikre på hvorvidt det hele kanskje bare var et forbigående, klisjéfylt kjærlighetsdrama. Antonia Bird var regissør, og besetningen av hovedrollene gir oss idéer om at det estetiske har vært en viktigere faktor enn det formidlende. Og således blir Mad Love en god gammeldags ulv i fåreklær. Den er god innledningsvis, men drukner delvis seg selv etter hvert. Det (eneste) filmen har tilbake å profittere på, er skildringen av romansen mellom O'Donnell og Barrymore, hvilket er i stand til å holde filmen oppe en stund. Men når man beveger seg på tynn is, er man avhengig at isen i det minste er jevn hele veien. I Mad Love vil du før eller siden falle igjennom. Det vil gi deg mest å være oppmerksom på alle de små fragmenter av innflytelse som har virket på filmskaperne, og så kan man velge om man vil se denne filmen som en konvensjonelt kjærlighetsdrama eller som en revalidering av 60-tallets road-movies - i begge tilfeller er den mislykket.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
