film

reviews











 

 

Lolita (1997)

Regi:
Adrian Lyne
PRODUKSJONSLAND
USA/France
GENRE
Drama
NORSK TITTEL
Lolita
SPILLETID
137 minutter
Produksjon:
Mario Kassar
Joel B. Michaels
Manus basert på boken av Vladimir Nabokov:
Stephen Schiff


Rolleliste:

Karakter Skuespiller Vurdering
Humbert Humbert Jeremy Irons ½
Charlotte Haze Melanie Griffith ½
Lolita/Dolores Haze Dominique Swain
Clare Quilty Frank Langella

 

Handling/Kritikk

Hovedutfordringen ved enhver filmatisering av Vladimir Nabokovs epokegjørende tematisk utfordrende og litterært fantastiske roman "Lolita" er å overføre Humbert Humberts intellektualitet, åndelige liv og ustanselige tankevirksomhet på en måte som både opprettholder det usedvanlig interessante med hans karakter samt kan rettferdiggjøre/forklare hans oppførsel og natur. Og i motsetning til Stanley Kubricks 1962-forsøk, er Adrian Lynes versjon svært tro mot Nabokovs kronologiske og narrative form. Dette kombinert med en relativt vellykket fortellerstemme skaper forståelsen av at dette er Humbert Humberts historie, hvilket er essensielt. Men fra en filmatisk klassisk (og ordinær) voiceover til den selvransakende, åndelig uendelighet som Nabokovs protesjé fortryller sin leser med i boken (og som gjør den til det mesterstykket den er, istedet for en simpel beretning om en mann med et seksuelt avvik), er avstanden stor kanskje mer i virkning enn i form.

Dette tar dog ikke noe bort fra hva Lyne faktisk oppnår. Hans vakre bilder og farger gir Nabokovs fordums 1940-tallsverden en behagelig og treffende innpakning. Vi føler oss dratt inn i en visuell verden som samsvarer med dens rollefigurer, og disse (utvilsomt blant de tematisk mest interessante i den litterære historien) er, forutsetningene tatt i betraktning, velbesatt. Jeremy Irons er av dagens mulige "leading men" noe sånt som den idéelle Humbert. Hans gjennomført europeiske og intellektuelle fremtoning matches overbevisende av hans "humbertske" ytre. Han makter å gi sin figur både den nødvendige håpløshet og nærmest hypnotiske tilstedeværelse (selv om han naturlig nok ikke greier å empatisere til fulle med sin karakter). Dyktig er også Dominique Swain som gir sin Lolita en behagelig kombinasjon av barnlig frekkhet og ungdommelig sensualitet. Hun er riktignok altfor gammel for rollen (og kroppen hennes kler ikke helt det langt mer umodne kroppsspråket hun må levere), men later til å ha en forståelse for sin rollefigurs tankegang. Verre er det dog med en både fullstendig feilplassert og komplett udugelig Melanie Griffith som i perioden hun deltar, trekker filmens vitalitet og naturlighet ned til et ødeleggende nivå, og ikke før hun forsvinner, løftes filmen fra det påtatte til det behagelige tematisk granskende dramaet den viser seg å være.

For Lyne er bevisst både på kompleksiteten i den tematiske diskusjonen og på at han må behandle alle rollefigurene sine med respekt. Han vektlegger scener overraskende godt (dog på ingen måte eksemplarisk), og ønsker ikke å lede det hele i annen retning enn den han oppfatter Nabokov vil. Det mest imponerende er kanskje hvordan Lyne skyter de svært utfordrende romantiske/seksuelle scenene mellom Humbert og Lolita på delikat, raffinert og verdig vis. Det er avgjørende å holde filmen unna det suspekte og slibrige uten at det går på bekostning av den klare erotiske tonen og det hele tiden tilstedeværende begjæret som preger Humberts karakter. Lyne (med lang fartstid som filmskaper av erotisk tematisering) får til nettopp dette.

Det han dog ikke får til, og som skaper både mye av det humoristiske fundementet i Nabokovs bok samt er viktig i skildringen av Humberts utvikling, er å få frem hans grunnleggende arroganse og negative menneskesyn. Den hengivne, stakkarslige Humbert som er fullstendig i Lolitas makt i siste halvdel av beretningen, er av en ganske annen emosjonell karakter enn den nedlatende, nonchalante Humbert vi møter innledningsvis. En mann hvis karakteristikk av mennesker og miljøer han ikke respekter, er både usedvanlig humoristisk og tematisk betydelig. I Lynes film er denne Humbert fraværende. I det hele tatt fokuserer filmen i for liten grad på Humberts bakgrunn som europeisk intellektuell, og hadde det ikke vært for Irons naturlige fremtoning som nettopp dette, ville dette skapt problemer.

Det gjør det likevel ikke, i alle fall ikke større problemer enn Stephen Schiffs Nabokov-respekterende manus klarer å dekke over. Et manus hvis største oppnåelse er å være, om ikke en visuell versjon av boken, i det minste et velformulert og vakkert synopsis av den. Det tematiske har fått sine begrensninger, men en del av disse diskusjonene var allerede mer eller mindre nedsnevret av Nabokov selv. Enkelte ting kan være enklere å fortelle implisitt litterært enn filmatisk, men Lolita gjør et kløktig og selvsikkert forsøk på det sistnevnte. Prikken over i-en (hvis det lar seg påstå at det her finnes en utpreget "i", og i så fall at den skal overprikkes) er den aldrende mester Ennio Morricones fantastiske bidrag på lydsporet. Et sårt og vakkert stemningsmalende stykke musikk som anbefales i bakgrunn også ved en litterær gjennomgang av Humberts og Lolitas eiendommelige, tilsynelatende umoralske, men høyst interessante verden.

Copyright © 13.1.2004 Fredrik Gunerius Fevang [HAVE YOUR SAY]