|
|
Lakki (1992)
Med bena godt plantet midt på 70-tallet, og med en faglig innsikt som har stått på stedet hvil middelmådig i langt tid, forsøker Wam og Vennerød å lage film av Svend Wams egne manuskript fra Per Knutsens roman. Narrativt er dette et komplett kaos, og stilen tilsier at Svend Wam for et øyeblikk trodde han var David Lynch. Allikevel er det mye annet som drar Lakki ned på bunnen - ikke minst de syntetiske dialogene. Tittelrolleinnehaver Anders Borchegrevink leverer linjer som om det eneste han hadde i hodet, var "Nå skal jeg si noe", mens det største problemet på dette planet er at ingen har klart å demme opp for det enorme havet som skiller filmskaperne fra det miljøet de skildrer. I det hele tatt viser Wam og Vennerød en slik forståelse for karakterene i filmen - og deres psykologi - at man skulle tro at de to filmskaperne var romvesener som laget en dokumentar hjem om menneskene på jorden og deres forhold til hverandre. Om poenget med denne filmen ikke var å fortelle en god historie, var det i alle fall å sette i gang tanker hos publikum med karakterskildringene sine. Vel, alt jeg kan si er lykke til neste gang. Lakki
er kroneksempelet på at hovedproblemet med norsk film i denne perioden
var den enorme
avstanden mellom filmskaperne og tilskuerenes behov. Uten å bli
politisk, er det grunn til å stille spørsmålstegn ved mangelen på
kommersialitet. Si hva du vil om Hollywood - men det finnes alltid den
gylne middelvei.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||