|
L. A. Confidential
(1997)
Los Angeles Police Department sliter med inngrodde uvaner og usunn rivalisering. Kun Ed Exley våger å sette rettferdigheten foran, men prisen han må betale er disrespekt blant kollegene. Samtidig er det kriminelle miljøet i byen i sterk fremgang. Politietaten har mange saker å hanskes med, men for en slant penger føyer de seg gjerne. Det er allment akseptert internt å legge skylden på andre raser hver gang noe kommer opp. Så får også "gamlekara" seg en real slåsskamp. Fremadstormende Ed står på sine verdier å ønsker å komme til bunns i saken. Men enkelt blir det ikke: De som ikke motarbeider ham, unngår ham. Hvor er roten til problemene?
Den klassisk fortellende regissøren Curtis Hanson (The Hand That Rocks the Cradle, The River Wild), forsøker å gi sitt bidrag til den nye bølgen av film noir. L. A. Confidential er basert på romanen ved samme navn av James Ellroy. Den svært komplekse historien bidrar til at romanen er ansett som en av Ellroys beste, og den blir regnet som et viktig uttrykk fra 50-tallets Los Angeles. Hanson har samlet en fin gjeng ulike skuespillere til filmatiseringen. Han går for en klassisk fortellende stil, og en usynlig filmstil som undergraver filmens funksjon som thriller og gjør den mer til en lang "detektime". Hanson har sagt at utfordringen med L. A. Confidential var å "rendyrke historien" fra boken. Men det som skjer når man foretar så mange vendepunkter som her, er at man sliter ut tilskueren - og det blir umulig å skape et klimaks. Hanson forsøker så godt han kan å være tro mot romanen, uten å tenke på tilskueren som skal se filmen. Det ser ikke ut til å være særlig forståelse for at en bok hvis narrative oppbygning fungerer godt, ikke nødvendigvis vil bli til en god film med den samme oppbygningen. Noen imponerende "film noir" blir det iallefall ikke, selv om karakterene og historien i utgangspunktet er midt i blinken for dette. Verken lys eller setting gjør dette til den "mørke" opplevelsen det hele kunne vært. En rekke kjente navn figurerer på rollelisten, men hovedrollene innehas av to australske gutter: Russel Crowe og Guy Pearce. Kim Basinger (tilbake i varmen uten revolusjonerende nye talenter) og Danny DeVito støtter opp, men nedturen kommer med plasseringen av Kevin Spacey. Det virker ikke som om Hanson helt var klar over hvilken gullgruve han hadde fått tak i. Denne filmen kunne vært idéell for Spacey - om man hadde gjort noen forandringer. Eller kanskje Spacey selv følte behov for å være "snill" denne gangen. Den skarpe kvaliteten som tok oss med storm i filmer som Seven og The Usual Suspects er i alle fall gjemt langt vekk for denne produksjonen. L. A. Condifential
er mest interessant som et historisk dokument fra Los Angeles. Den er
egentlig en portrett av politietaten og langt mer interessant når den
beveger seg internt i den enn når den forsøker å gjøre krimfilm
av seg. Naturligvis kan man la seg rive med av de fine gamle bilene og
av
Kim Basinger med rynkene skjult av pudder, men nærmere to og en halv
time med tvister og vendinger gjør at interessen for den spennende
avslutningen blir mer eller mindre likegyldig. Og da hjelper det ikke at
historien er intelligent og årsaksriktig. Lån heller boka på
biblioteket - det er til og med gratis.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||