Kingpin (1996)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Ray Munson	Woody Harrelson
Ishmail	Randy Quaid
Claudia	Vanessa Angel	½
Ernie McCracken	Bill Murray	½
The Gambler	Chris Elliot	½

Handling

Den talentfulle bowleren Roy Munson har blitt profesjonell og fylkesmester. Han møter den store bowling-stjernen Ernie McCracken som introduserer en virksomhet for ekstra-inntekt til Roy - veddemålsbedrageri. Dessverre blir det hele oppdaget, og Ernie stikker av med byttet. Roy sitter igjen med en arm uten hånd og bowling-karrieren er over. 17 år etter er han en ubrukelig alkoholiker som reiser rundt i bowlinghaller og tilbyr alt og ingenting. Tilfeldigvis møter han den amiske Ishmael som huser et stort bowlingtalent. Roy ser enden på sitt stakkarslige liv med idéen om å være manager for Ishmael i det store $1 millions mesterskapet i Reno...

Kritikk

Farrelly-brødrenes andre film, Kingpin, kan i utgangspunktet se ut til å være kritikkverdig lik deres debutfilm, Dumb & Dumber: To klønete, entusiastiske menn med en mindre suksessfyllt fortid møtes og deler et vennskap, de møter en vakker kvinne og drømmer om suksess. Allikevel er ikke Kingpin noen Dumb & Dumber-kopi og langt fra en oppfølger.

Kingpin har Woody Harrelson i hovedrollen og etter hvert blir Randy Quaid hans gode kamerat. De er strålende akkopagnert av Bill Murray (som lett kunne tjent seg søkkrik på en egen film om Ernie McCracken etter dette) og denne trioen danner et fint grunnlag for en overraskende mennesklig komedie - ikke fullt så gapskrattende som Dumb & Dumber, men med andre sterke sider og andre virkemidler vektlagt. Manuset er usannsynlig, slik en komedie skal være, men samtidig svært engasjerende og sympatisk. Det mest overraskende er hvor interessante karakterene er og hvordan filmen søker å mennesklige verdier i et samfunn (og spill) hvor ‘the winner takes it all’. Kjedelig? Nei, faktisk ikke. For Kingpin greier å kombinere en rekke merkelige påfunn med de dramatiske øyeblikkene.

Det største minuset ved filmen, er dog at den fysiske komedien sjelden er så morsom som det legges opp til (Harrelsons gummiprotese holder ikke latteren oppe i halvannen time). Det er litt synd at man må markedsføre filmen som en crazy-komedie når det faktisk er helt andre egenskaper som gjør filmen til hva den er.