Home Alone (1990)

	Regi: Chris Colombus	Produksjonsland USA Genre Komedie Norsk tittel Alene hjemme Spilletid 102 minutter
	Produksjon: John Hughes
	Manus: John Hughes

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Kevin	Macaulay Culkin	½
Harry	Joe Pesci
Marv	Daniel Stern	½
Peter	John Heard	½
Marley	Roberts Blossom	½
Kate	Catherine O’Hara
Gus Polinski	John Candy	½

Handling

Etter en krangel må 8-årige Kevin McCallister sove på loftet, og blir gjenglemt når familien skal på juleferie til Paris dagen etter. Kevin, som ønsket at han aldri fikk se noen i familien sin igjen, tror han har fått ønsket sitt oppfyllt, og er tilfreds med å feire julen alene. Mens hans mor og far - vel i Paris - desperat forsøker å komme seg hjem for å ta hånd om den lille gutten, må Kevin selv hamle opp med de farlige vannbandittene hjemme i Chicago.

Kritikk

Kan man stille et moralsk spørsmål ved Home Alone sin ubekymrede, voldlige behandling av skurker? Ja, utvilsomt, men om det så er en målsetting fra filmskapernes side å foreslå for barn at skurker og kjeltringer må slås ned med gode gammeldagse voldlige midler, er en ganske annen sak. Overfladisk og isolert sett kan man velge å tolke denne eksplisitte meningen i Home Alone, men da er man allerede langt inne på et blindspor i opplevelsen av denne John Hughes-produserte komedien.

Macaulay Culkin har hovedrollen i denne forrykende publikumssukssesen. De to hovedelementene til denne suksessen ligger i denne lille skuespillerens fantastiske energi og engasjement, samt en uovertruffen stemning. Det siste blir skapt gjennom en kombinasjon av John Hughes’ historie og produksjon, Chris Colombus’ følsomme og bekymringsløse instruering, for å ikke snakke om nok et enestående arrangement av mesterkomponisten John Williams.

10 år gamle Kevin McCallister hamler opp med et par farlige kjeltringer. Disse er bevisst stereotype, samt svært lite intelligente. At disse får gjennomgå fysisk er lettere å tolke som et vitnemål til barns enkle kløkt og oppfinnsomhet enn som en oppfordring til bruk av vold. Alle fellene Kevin legger ut er i utgangspunktet harmløse, selv om det utrykkelig visuelle kan ta overhånd om fellenes uskyld. Strykejern i pannen og brennende hoder får nok både barn og voksne til å skjære grimaser samtidig som at latteren bryter løs - jeg tror det lystige langt overgår, og undergraver, at noe mer alvorlig er på ferde. For det er vel neppe mer ansvarsløst å rane en liten gutt alene hjemme, enn å faktisk glemme ham igjen som foresatt. For dette er dog fortsatt kun en komedie, og ei noen samfunnskritisk film.

Home Alone vil først og fremst at tilskueren skal bli betatt av dens evne til å beundre, og på det punktet lykkes filmen nærmest hundre prosent. Med Macaulay Culkin har også filmskaperne kapret en gullgruve i så måte. Han er i stand til å uttrykke dypere følelser såvel som enkel, fysisk humor. Karakteren Kevin McCallister er sammen med Marley de to eneste multi-dimensjonale i filmen, noe deres forhold uttrykker og gir filmen nytte av. Scenen i kirken der deres dialog representerer et skifte i karakterenes selvtillit og psykologi er sterk og ‘ekte’. Roberts Blossom har sammen med Culkin mye av æren for dette, men også Julio Macat flotte scenografi skal nevnes.

Selv om John Hughes står for historien, kan man ikke komme utenom at Chris Colombus talent bringer historien det meste av filmatisk verdi. Narrasjonen i seg selv er ikke hva som skaper den gode filmen Home Alone. Det er hvordan den blir presentert på film som gjør den til den filmatiske stemningsskaper den er. Nominert til Oscar for beste orginale sang og beste orginale musikkarrangement (begge fra John Williams).