the fresh films reviews

S I N C E   1 9 9 7











 

The Great Race (1965)

Regi:
Blake Edwards
PRODUKSJONSLAND
USA
GENRE
Komedie
NORSK TITTEL
-
SPILLETID
150 minutter
Produksjon:
Martin Jurow
Manus:
Arthur Ross
Basert på en historie av:
Arthur Ross
Blake Edwards


Cast inkluderer:

Karakter Skuespiller Vurdering
Professor Fate Jack Lemmon
The Great Leslie Tony Curtis
Maggie DuBois Natalie Wood ½
Max Peter Falk
Hezekiah Keenan Wynn
Henry Goodbody Arthur O'Connell ½

 

Handling/Kritikk

Denne Blake Edwards-komedien er en forseggjort og stilfull eskapade om et bilrace mellom to unike våghalser på starten av det forrige århundret. Ideen er engasjerende som få, og Edwards vet å inkludere scener av klassisk slapstick-humor. Tidvis fungerer det, tidvis skinner trivialismen igjennom. Ikke alle utviklingslinjene er like originale, til tross for at konseptet står støtt på egne ben. Produksjonen er finpusset, og de visuelle effektene er meget imponerende, selv om bruken av innspillingsstudioer i en rekke scener gjør inntrykket mer teatralsk enn hva et location-opptak ville ha medført. Scenene i Alaska er gode eksempler på dette.

Den beste underholdningen ligger allikevel i karakterrelasjonen Professor Fate / The Great Leslie, og da særlig i arbeidet Jack Lemmon nedlegger. Ikke bare kombinerer Lemmon sin hysterisk morsomme fremtreden med en rekke lingvistiske utskeielser, men sent i filmen viser han seg også i en meget imponerende dobbeltrolle. Som Prince Hapnik forandrer Lemmon stemmeleie til en soprans hvis latter meget vel kan ha vært inspirasjonskilde for Burt Reynolds mest særegne kjennetegn på 70-tallet.

Problemet for The Great Race, i forsøket på å leve opp til markedsføringen som "the greatest comedy ever made", er langt på vei at den aldri riktig greier å fjerne seg fra å fremstå som annet enn en oppblåst tegneseriefilm. Samtlige karakterer er i bunn og grunn simple karikaturer, og selv om dette er et bevisst valg fra filmskaperne, lider filmen under dette i form av at en rekke utviklingslinjer og enkeltscener blir pinlig forutsigbare og intetsigende. Edwards greier ikke å engasjere i to og en halv time, men det greier motsetningsvis Lemmon, og således blir ikke avstandene mellom latterkulene - eller i det minste humringen - for lange.

Copyright © 27.8.2000 Fredrik Gunerius Fevang