|
The Fifth Element (1997)
I 1994 markerte franskmannen Luc Besson seg kraftig på det internasjonale markedet, med den følsomme actionthrilleren Léon. Filmen er rettferdig rost opp i skyene, og manuset på Bessons nye film, The Fifth Element, er stort sett lagt til nettopp denne delen av kloden. De gode nyhetene er at Besson selv, og hans mannskap, vet å holde seg nogenlunde på jorda, selv om de riktignok er nær ved å lette en rekke ganger. Manuset til The Fifth Element skrev Besson som 15-åring, hvilket er forståelig når man ser filmen: Her er flust med idéer, og ikke alltid like mye struktur. Men sammenlignet med den gjennomsnittlige amerikanske science fiction-action på 90-tallet, taper ikke Bessons film spesielt mye på den noen ganger manglende narrative logikken. Forøvrig er det neppe Bessons intensjon å lage en vanntett film når det gjelder årsaks/virkningskjeden. For i The Fifth Element er det langt mer å hente på det visuelt imaginære. Blander man 90-tallets datateknologi med Luc Bessons svært omfangsrike fantasi, da viser det seg at resultatet blir rikt på filmatiske virkemidler som springer oss i øynene. Nettopp dette gjør The Fifth Element til den sjarmerende sterke filmen den er. Sammenligner man den med andre science fiction-storsatsinger i det siste, slik som for eksempel Independence Day, finner man raskt at sistnevnte er langt mer strukturert, og helhetlig i sin narrative form, men at Emmerichs film, i motsetning til Bessons, blir pinlig lite oppfinnsom. I The Fifth Element er det de små øyeblikkene som avgjør filmens suksess. Og det finnes slike som man best kan beskrive som 'magiske øyeblikk'. Som når den fantastiske opera-divaens estetisk overveldende opptreden avbrytes av de ondsinnedes utenomjordiskes angrep. Eller som når Milla Jovovich-karakteren for første gang dukker opp (blir skapt) inne hos vitenskapens mektige menn. Tidlig i filmen er Beverly Hills-gutten Luke Perry i skjermbildet i en liten stund, men etter hvert er det Milla Jovovich som stjeler showet. Gary Oldman er, som alltid, god, men kunne fint håndtert litt mer utfordring enn Besson gir ham her. Kanskje ble franskmannen skremt nok av Oldman i Leon. I et intervju uttrykker Besson hvor fornøyd han var med å kunne tiltrekke en så stor stjerne som Bruce Willis til hovedrollen. Men i mine øyne hadde The Fifth Element tjent langt bedre på å ta sjansen på en litt mindre helt-aktig helt. Willis er ikke i stand til å komme opp med noen annerledes tolkning av denne rollen enn han gjør med de fleste andre. Men når alt kommer til alt er ikke The
Fifth Element særlig avhengig av skuespillerne i filmen, men
simpelthen av Luc Besson - som er i ferd med å opparbeide seg et
internasjonalt auteur-rykte. Han overgår sine likemenn fordi han er
litt dristigere, litt mer stilfull, og langt mer oppfinnsom. The
Fifth Element er kanskje intet mesterverk, men det er en solid
brikke i en auteurs vei mot historisk udødlighet.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||