Donnie Brasco (1997)

	Regi: Mike Newell	Produksjonsland USA Genre Gangster, kriminal, drama Norsk tittel Donnie Brasco Spilletid 127 minutter
	Produksjon: Louis DiGiaimo Mark Johnson Barry Levinson Gail Mutrux
	Manus: Paul Attanasio
	Basert på boken av: Joseph D. Pistone Richard Woodley

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Lefty Ruggiero	Al Pacino
Donnie Brasco/Joe Pistone	Johnny Depp
Sonny Black	Michael Madsen
Nicky	Bruno Kirby	½
Paulie	James Russo	½
Maggie Pistone	Anne Heche	½
Tim Curley	Zeljko Ivanek	½
FBI Techincian	Paul Giamatti	½

Handling/Kritikk

Om gangsterfilmen er overeksponert, er Mike Newells Donnie Brasco iallefall måten å fornye sjangeren på. Al Pacino og Johnny Depp står sterkt sammen på flere måter, og dekorerer en film med en fulltreffer av en innfallsvinkel. Her får vi nemlig gangstermiljøet fra innsiden, og i strid med sjangertradisjonen begir vi oss inn i en mellommanns liv i mafiamiljøet i New York på 70-tallet. Som før finnes penger i store mengder og vold på det kraftigste, men det mest interessante i filmen er karakterene.

Al Pacino er Lefty Ruggiero, en fortapt sjel, omhyggelig nøstet inn i mafiaens tråder. Lefty kan aldri komme ut av dette miljøet - hvor mye han enn måtte ønske det. Derfor er håpet hans å komme til topps, hvilket naturligvis skal mye til. Donnie Brasco tar for seg enkeltindivdet i mafiamiljøet, og streker sterkt under avhengighetsforholdet som oppstår når man entrer dette. Lefty, som er et mangeårig produkt av sitt kriminelle liv, opptrer med ulike hatter ettersom hvilke mafiamedlemmer han befinner seg sammen med. Miljøet som portretteres, er som et slags siste bluss fra en snart utdødd ild av en organiseringsideologi som setter kodeord som stolthet, respekt og hevn i høysetet.

Historien er i stor grad også et portrett av Joe Pistone (Depp), som infiltreres i miljøet hvor Lefty holder til under, navnet Donnie Brasco, og hvordan båndet mellom disse utvikles til et som ikke kan brytes. Som et portrett av Depp-karakteren er dette langt på vei en kjærlighetstragedie som utvikles ettersom han glir stadig lenger fra kona og blir nøstet stadig grundigere inn i mafiaen. Dessverre for filmen er ikke dette en handlingstråd som vektlegges nok. Det blir nærmest litt sporadisk når Joes kone forekommer alt mer hyppig mot slutten av filmen.

Men innen denne tid har det kraftfulle manuset allerede hypnotisert oss inn i en herlig filmatisk transe. Og mens Pacino/Depp presser forestillingene opp mot sine henholdsvise potensialer (førstnevnte er spesielt god), sluker vi det hele uten å blunke.