|
|
|
|
 |
The Devil's Own (1997)
Frankie McGuire vitner sin far blir drept som 8-åring, og han ender opp i IRA i blodige kamper mot engelskmenn/protestanter. Han er determinert på å vie livet sitt til denne krigen, og reiser til New York for å kjøpe et stort parti våpen. Der får han bo hos politimannen Tom O'Meara, selv av irsk opprinnelse, og de utvikler et godt vennskap. Men Frankie, nå som Rory Devaney, må for all del skjule sin identitet for at handelen skal gå igjennom…
"This is not an American story. It's an Irish One" - Rory Devaney/Frankie McGuire. Feil! Sitatet burde vært snudd på hodet, hvilket ville vært en god beskrivelse på Alan J. Pakulas The Devil's Own. For problemene og spørsmålene hoper seg opp i denne filmen (det begynner med tittelen), og til slutt sitter vi ikke igjen med annet enn et par gode skuespillerprestasjon og James Horners trollbindene musikk. Frankie McGuire er som 8-åring vitne til at hans far blir skutt ned foran hele familien. Neste gang vi møter ham er 20 år senere. Entré Brad Pitt, med en overraskende god irsk aksent, og med IRA i ryggen. Den innledende handlingen, og angivelig det narrative tyngdepunktet, utspiller seg i Belfast, Nord Irland. The Devil's Own ser derfor ut til å tematisere den religiøse krigen som foregår der - men den gang ei. Ingen sier noe som helst om hvorfor Frankie bedriver sin virksomhet for IRA - rent bortsett fra at han ønsker å hevne faren, naturligvis. Om den politiske, religiøse og sosiale situasjonen i Nord-Irland får vi ikke vite noenting. Den burde være det helt essensielle i hele denne historien, men det bryr ikke filmskaperne seg om. For som de fleste andre utenlandske kriger og konflikter, skal man naturligvis også med denne blande amerikanere inn. Franke McGuire reiser til New York for å kjøpe våpen, og blir til Rory Devaney. Han bosetter seg i kjelleren til en politimann (!?), som viser seg å være den ærligste og mest godhjertede i hele landet. Så blir det vennskap, så blir det avsløring, så blir det konvensjonell purk/skurk-jakt, uten at vi egentlig vet om skurken er skurk eller helt. The Devil's Own er regissert av den
snart 70-årige Alan J. Pakula. En begavet New Yorker, som har
noen gedigne suksesser å vise til (All the President's Men,
Sophie's Choice). Men for hver suksess, har Pakula også i
gjennomsnitt to mislykkede filmer - og her kan vi plassere inn
årets bidrag. Det meste gikk feil med The Devil's Own fra
starten av. Det opprinnelige manuset ble aldri brukt, og
filmingen satte igang uten at man hadde et manus klart. Brad Pitt
og Harrison Ford har begge omtalt filmen som katastrofal, og til
sammen har det vært 7 ulike manuskripter inne i bildet.
Allikevel er det litt for drøyt å ta Pitt og Fords ord i munne.
For filmen har noen sanne kvaliteter. En av disse er de to
omtalte stjernene, og samspillet dem i mellom. En annen er
potensialet i historien, som faktisk blir god dersom du som
tilskuer gjør en jobb med den i løpet av filmen. Man kan
tillegge manuset endel perspektiver og elementer som filmskaperne
glemte i farten (eller som ble værende i det første, ubruke
manuset), og man kan få en fin opplevelse. De gode nyhetene er
at de i det minste har latt James Horners bidrag bli stående.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
