De vergeløse (1939)  

Handling/Kritikk

En av klassikerne fra Leif Sindings storhetstid, med vekt på sosial urettferdighet og menneskeverd, etter Gabriel Scotts anerkjente roman. Ikke bare treffer Sinding godt med sin klassiske fortellerstil, men filmen er også en velpoengtert samfunnskritikk. De Vergeløse er laget midt i Hollywoods gullalder, og bærer tydelig preg av amerikansk påvirkning. Klippingen støtter utelukkende opp under den fortellermessige årsaks-/virkningskjeden, og filmen er tydelig oppdelt i innledning, hoveddel og avslutning etter klassiske prinsipper. De vergeløse er et eksempel på at det var på 1930- og 1940-tallet norsk film lå nærmest opp mot standarden som rådet på verdensbasis hva filmhåndverk angikk. Og under Sindings ledelse er filmen også et varig og viktig tematisk verk. Karakterportrettene – om enn stereotype – og samholdet ungene greier å portrettere, er virkelig noe for seg selv.