|
Bram Stoker's Dracula
(1992)
År 1462: den mektige grev Dracula fra Transylvania finner sin elskede død da han kommer tilbake fra et vellykket tokt på slagmarkene. Hun har kastet seg i elven etter å ha blitt fortalt at greven falt i et slag. Over 400 år senere møter vi Dracula igjen. Han ønsker å kjøpe eiendommer i London, og megleren Jonathan Harker blir sendt til Transylvania for å forhandle. Når Dracula får øye på Jonathans forlovede, går det opp for ham at hans elskede er tilbake...
Francis Ford Coppolas Bram Stoker’s Dracula er et raptus av stilistiske virkemidler og en filmopplevelse som virkelig springer i tilskuerens øyne. Det er ikke benyttet sparebluss på noen som helst måte idet Coppola åpner showet med en storslått og pompøs innledning til Dracula-legenden, før fortellingen blir etablert med jevnlig kryssklipping fra London til Transylvania i år 1897. Handlingen og premissene er velkjente (selv om Coppola slår fast at vampyren kan bevege seg rundt om dagen), men tittelkarakterens personlighet blir tildelt ytterligere kompleksitet med introduksjonen av Draculas tre ulike skikkelser i tillegg til hans evne til å forekomme som tåke, dis, rotter og flaggermus. Legenden er spilt av briten Gary Oldman med en overlegen stilisering og herlig mystikk. Oldman er i stand til å være like overbevisende som gammel mosegrodd greve som han er som spesialeffekt-preget monster eller den unge og sjarmerende prins Vlad. Blant filmens rike spekter av kvalitet er Oldman kanskje filmens sterkeste kort. Hans evne til å kombinere en farlige natur med en erotisk utstråling som prins Vlad er sterkt medvirkende til at Bram Stoker’s Dracula har blitt funnet på det erotiske magasinet "Cupido" sin liste over "mykpornofilmer". Kombinasjonen av det farlige og det erotiske karakteriserer både vampyren og den mer moderne femme fatale, og gjennom Lucy-karakteren kombineres de to fenomenene med listighet. Sadie Frost spiller Lucy, en karakter som tradisjonelt sett ikke har fått mye oppmerksomhet i Dracula-filmene, men som denne gangen har en like sentral rolle som både Van Helsing og Jonathan Harker. Anthony Hopkins er den nederlandske
professoren denne gangen - et perfekt valg for rollen. Hopkins har blitt
kvitt sitt psykopatiske jeg fra
The
Silence of the Lambs, men har bevart noe av mystikken idet han
nok en gang må løse mysteriet for oss. At de fleste tilskuerne
sannsynligvis kjenner mysteriet fra før, kan være en av grunnene til
Coppolas valg om å levne de stilistiske virkemidlene vel så mye
oppmerksomhet som det fortellermessige. For handlingen krever langt mer tålmodighet
av tilskueren enn enkelte vil ønske, men i mellomtiden kan vi
kose oss med Coppolas sans for detaljer, kuriositeter, fargebruk og
bildekomposisjoner. En forførerisk, delikat og gjennomgående
sjarmerende film.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||