|
|
American Psycho (2000)
En effekt av dette er at filmen mister sin potensielle (om enn noe smale) spiss som en eksplisitt mordorgie kan inneha, men samtidig økes fokuset på det tematiske. Vi møter 80-tallet som den mest overfladiske, kjølige, og upersonlige tiden vi kan tenke oss. Arbeidskolleger har en intetsigende kompistone seg i mellom og husker sjelden riktig navn på hverandre. Guttene på Wall Street konsentrerer seg mer om at dressen og visittkortet er korrekt ned til hver minste detalj, enn at betydningsfullt arbeid blir gjort. Det som betyr noe, er å booke det beste bordet på de beste restaurantene samt å ha følelsesløse forhold til bekjentes kjærester. Vår hovedperson, Patrick Bateman, passer perfekt inn i denne beskrivelsen, og han er den mest følelsesløse av dem alle. Gjennom portrettet av Bateman som overdrevent selvopptatt og kynisk skapes en av filmens mest tankevekkende aspekter. For hovedpersonen viser minimale tegn på moral, samvittighet eller anger for handlingene sine. Han er så godt som tom innvendig, og det som eventuelt er igjen, spises sakte men sikkert opp av hans forakt for samfunnet, medmenneskene og hele sin tilværelse. American Psycho bygger ikke opp noen spenning, ingen "jumpy" scener, og ingen verken narrative eller tematiske vendepunkt. Muligens hadde filmen vært mer virkningsfull dersom den hadde inkludert en av disse aspektene - og da fortrinnsvis det siste. Om tilskueren mangler noe etter å ha sett American Psycho, så er det en konklusjon, en utvikling, eller et tydelig standpunkt. I mangel på dette sitter Harrons film igjen med kun ett virkelig slående element - dog et usedvanlig slående element: hovedpersonen i Christian Bales skikkelse. I motsetning til klassiske portretter av galninger på film er det ikke de typiske "psycho"-scenene som er Bales mest fremstående prestasjon med rollen. Dette til tross for at han i en scene hvor han jager en livredd prostituert rundt i en leilighet med motorsag, er grusommere enn noen siden Hopkins' Hannibal Lecter. Bedre og mer distingvert er han allikevel ved et par andre anledninger. Som da han inviterer to prostituerte med seg hjem, og forteller dem om Phil Collins før og etter Genesis, hvorpå han benytter dem til den mest selvopptatte og hensynsløse sex man kan tenke seg. Eller da han mot slutten ringer sin advokat for å tilstå sine ugjerninger. Til tross for at Bales ellers så solide amerikanske aksent et øyeblikk i denne scenen høres britisk ut, er det et øyeblikks stor skuespillerkunst. På grunn av Bales glitrende forestilling fremstår American Psycho mer som en tour-de-force i skuespill enn som den unikt forstyrrende filmen den kunne vært. Potensialet er usedvanlig, og langt på vei oppfylles det. Men filmen går dessverre ikke riktig videre etter at den har levert sin kjønnsrollekritikk og samfunnssatire og sin gode skildring av et pilråttent miljø og dets verdisyn. Allikevel gir nettopp det sistnevnte filmen en virkningsfull form, idet den understreker sin interesse for hovedpersonen, mens hensynet til hvorvidt han blir fanget, hvorvidt hans råtne indre helbredes, eller hva filmens øvrige karakterer føler for ham, blir fullstendig ignorert. Avslutningen vitner om at Harrons valg er fullstendige bevisste. De er virkningsfulle også, og gir filmen en helhetlig form. Men det er ikke dermed sagt at dette er den ultimate formen for filmatiseringen. Copyright © 30.5.2000 Fredrik Gunerius Fevang |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||