|
|
|
|
 |
American Psycho (2000)
En effekt av dette er at filmen mister sin potensielle (om enn noe smale) spiss som en eksplisitt mordorgie kunne ha bydd på, men samtidig økes fokuset på det tematiske. Vi møter 80-tallet som den mest overfladiske, kalde og upersonlige tiden man kan tenke seg. Arbeidskolleger har en intetsigende kompistone seg i mellom og husker sjelden riktig navn på hverandre. Gutta på Wall Street konsentrerer seg mer om at dressen og visittkortet er korrekt ned til hver minste detalj, enn at betydningsfullt arbeid blir gjort. Det som betyr noe, er å booke det beste bordet på de beste restaurantene og å ha følelsestomme affærer med diverse bekjentes kjærester. Vår hovedperson, Patrick Bateman, passer perfekt inn i denne verdenen – han er den mest følelsesløse av dem alle. Gjennom portrettet av Bateman som overdrevent selvopptatt og kynisk skapes en av filmens mest tankevekkende aspekter. For hovedpersonen viser minimale tegn på moral, samvittighet eller anger for handlingene sine. Han er så godt som tom innvendig, og det som eventuelt er igjen, spises sakte, men sikkert opp av hans forakt for samfunnet, medmenneskene og hele sin tilværelse. American Psycho bygger ikke opp noen spenning. Her er det ingen skvettescener og ingen narrative eller tematiske vendepunkt. Muligens kunne filmen ha vært mer effektiv med en tydeligere utvikling, konklusjon eller standpunkt. I mangel av det blir Harrons film en noe tilbakelent betraktning av Easton Ellis' verdensanskuelse. Det sterkeste virkemiddelet er dog likefullt det samme som i filmen: Patrick Bateman. I motsetning til klassiske portretter av galninger på film er det ikke de typiske «psycho»-scenene som er det beste med Christian Bales rolleprestasjon her. Dette til tross for at han er villere enn Hannibal Lecter i en scene hvor han jager en livredd prostituert rundt i en leilighet med motorsag. Han er på sitt beste ved et par andre anledninger, hvor han balanserer hårfint mellom det sosialt aksepterte og det psykotiske. Som da han inviterer to prostituerte med seg hjem og forteller dem om Phil Collins før og etter Genesis, før han bruker dem til komisk selvopptatt sex. Eller da han mot slutten ringer advokaten sin for å tilstå sine ugjerninger. Til tross for at Bales ellers så solide amerikanske aksent et øyeblikk i denne scenen høres britisk ut, er dette stor skuespillerkunst. Takket være Bales glitrende forestilling fremstår American Psycho mer som en tour-de-force i skuespill enn som den unikt forstyrrende fortellingen som man kjenner fra boka. Potensialet derfra er nemlig usedvanlig, og langt på vei oppfyller Harron det. Men hun går dessverre ikke riktig videre etter å ha levert sin kjønnsrollekritikk, samfunnssatire og gode skildring av et pilråttent miljø og dets verdisyn. I Harrons syn er American Psycho en bekmørk komedie og satire, og avslutningen vitner om at Harrons valg er fullstendige bevisste. De er virkningsfulle også, og gir filmen en helhetlig form. Men det er ikke dermed sagt at det nødvendigvis er den ultimate formen for en filmatisering av denne historien. Copyright © 30.5.2000 Fredrik Gunerius Fevang |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
