|
|
|
|
 |
American Beauty (1999)
Den tar utgangspunkt i, og filosoferer rundt, temaer som har vært svært sedvanlige i de siste års hollywoodske produksjoner: Meningen med livet, ærlighet, åpenhet, evnen til å beholde livsgnisten, og - naturligvis - begjær... med andre ord sex. Det kan svært enkelt ose trivialisme av filosoferinger rundt slike temaer, og angående hva som gjør at American Beauty ikke er en fullstendig genistrek, så er det nettopp dette. Men denne filmen bryr seg stort om et knippe tidvis glemte viktigheter i god filmer: (1) Karakterene: American Beauty
er full av karakterer med erketypiske trekk som allikevel er merkelig
friske og uforfalskede. På samme måte som Forrest Gump gjorde det fem år tidligere, kombinerer American Beauty sitt erke-amerikanske utgangspunkt, med sans for både hyllest og satire av nettopp dette. På denne måten lager man enkel underholdning med kunstnerisk dybde. Regien er kanskje det mest briljante ved filmen. Den ansvarlige heter Sam Mendes, er brite, og gjør sin første filmjobb. Man har vanskelig for å tro at han er noe som helst annet enn et unikt talent. Det avgjørende for en dramatisk komedie, er allikevel dens karakterer, og vår evne til å gjenkjenne oss selv i dem. I American Beauty har man ikke bare et bredt spekter sådann, men også noen unike skuespillerprestasjoner. Kevin Spacey har hatt et glimrende tiår, fra han fikk et lite gjennombrudd med Glengarry Glen Ross i 1992, til hans kommersielle gjennombrudd i filmer som Seven og The Usual Suspects. Spaceys talent er bredt, men American Beauty er en av hans aller første hovedroller, og det var nok enkelte som tvilte på om han taklet en slik vekt på sine skuldre. Faktum er at Spacey vokser med oppgavene, og han er også en skuespiller som passer bedre til å være 'voksen' (les rundt de førti) enn 'ung' (les rundt de tretti). Men også rundt Spacey kryr det av gledelige og imponerende forestillinger. Annette Bening (damen som knuste tønnevis av hjerter da hun giftet seg med den 'evige ungkar' Warren Beatty i 1992) gjør en herlig manisk rolle, mens 'barna' i form av Thora Birch, Wes Bentley og Mena Suvari er meget troverdige. Birch, en tidligere barneskuespiller med en fantastisk rolle i Paradise (1991) bak seg, kan komme til å bli stor i årene fremover. Aller mest imponerende er dog Chris Cooper som går dypt i en dramatisk utfordrende rolle. American Beauty er ingen tidløs klassiker. Den er faktisk ikke tidløs i det hele tatt, men svært så bundet til sitt 90-tall og tematisering av det. Den er enkel også, på sin eiendommelige måte. Men dens lettbenthet gjør den til en herlig komedie, og dens velpoengterte livsfilosofi til en ettertenksom tragedie. Den kombinerer handske med handske og hånd med hånd; absolutt ingen hverdagsjobb. Copyright © 2.2.2000
Fredrik Gunerius Fevang |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
